What do you think?
Rate this book
You will not replace us !
Written directly in english, You Will Not Replace Us ! is an attempt at summing up in a short book, for the english-speaking and international public, such works as Le Grand Remplacement (The Great Replacement), Le Petit Remplacement (The Little Replacement), Du sens (On Meaning), La Seconde Carrière d’Adolf Hitler (Adolf Hitler’s Second Career), etc. It is an introduction to the reflection of Renaud Camus, the French writer and dissident who has popularized such concepts as great replacement, nocence or davocracy. About these notions and others, the book in his last pages offers a short glossary.Renaud Camus is president of the National Council of European Resistance (Conseil National de la Résistance Européenne)
- GenresNonfiction
204 pages, Paperback
Published November 10, 2018
5 people are currently reading
109 people want to read
About the author
Renaud Camus
156 books53 followersRenaud Camus, writer, painter, photographer, was born in 1946. As a young man, Camus' ideas and writings were strongly influenced by his association with Roland Barthes, Louis Aragon, Marguerite Duras, and the Warholian circles. He is now the author of more than one hundred and sixty works, published for the most part by P.O.L, Fayard and now by "Editions du Château": annual volumes of diaries, novels, essays, elegies, eglogues, dictionaries, anthologies, writings on art, political writings, literary travel guides...
His works are marked by the question of meaning. It includes avant-garde texts, the "Eclogues", conceived as a response to the aporias of the Nouveau Roman, and "Burn Boats", an immense hypertext in perpetual growth. The political work is organized around the monumental "Du Sens" (P.O.L., 2002), "Le Petit Remplacement" (Chez l'auteur, 2017) and "Le Grand Remplacement" (Chez l'auteur, 5th edition, 2019).
Cultural animator of the Château de Plieux for a decade (exhibitions Jean-Paul Marcheschi, Eugène Leroy, Miro, Jannis Kounellis, Josef Albers, etc.), Renaud Camus is also the author of abstract paintings ("YHWH", "Alephs", "Enjambements") and figurative, as well as photographic albums ("The Day nor the Hour").
To fight against the industrialization of man and the massacre of landscapes, against a pan-economism that treats men as Undifferentiated Human Matter, and against the change of people and the violence it implies, the author founded the party of In-nocence (2002) and, with Karim Ouchikh, the National Council of the European Resistance (2017)
His works are marked by the question of meaning. It includes avant-garde texts, the "Eclogues", conceived as a response to the aporias of the Nouveau Roman, and "Burn Boats", an immense hypertext in perpetual growth. The political work is organized around the monumental "Du Sens" (P.O.L., 2002), "Le Petit Remplacement" (Chez l'auteur, 2017) and "Le Grand Remplacement" (Chez l'auteur, 5th edition, 2019).
Cultural animator of the Château de Plieux for a decade (exhibitions Jean-Paul Marcheschi, Eugène Leroy, Miro, Jannis Kounellis, Josef Albers, etc.), Renaud Camus is also the author of abstract paintings ("YHWH", "Alephs", "Enjambements") and figurative, as well as photographic albums ("The Day nor the Hour").
To fight against the industrialization of man and the massacre of landscapes, against a pan-economism that treats men as Undifferentiated Human Matter, and against the change of people and the violence it implies, the author founded the party of In-nocence (2002) and, with Karim Ouchikh, the National Council of the European Resistance (2017)
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 5 of 5 reviews
November 20, 2021
This would be a truly great work of cultural criticism and politics if only the author weren't such an irredentist judeophile.
Except for where he preaches the Great Replacement as 'Hitler's second career' and the second holocaust, denies the role of Jews in leftism and replacism, and holds up Israel as a beacon of, not the ethnostate (which it is), but as the exemplar of a people tied to their land (they're called rootless cosmopolitans for a reason), saying that 'if the Jews did not possess Israel [Palestine], French people would have no right to possess France or claim a tie to the French land', which is a relatively short portion of this short work, it is penetrating.
My highlights per capita in this work rank among the highest ratios in any works.
Recommended. I wish I read French so I could read the collected works of Camus, of which only a summary is presented here.
Except for where he preaches the Great Replacement as 'Hitler's second career' and the second holocaust, denies the role of Jews in leftism and replacism, and holds up Israel as a beacon of, not the ethnostate (which it is), but as the exemplar of a people tied to their land (they're called rootless cosmopolitans for a reason), saying that 'if the Jews did not possess Israel [Palestine], French people would have no right to possess France or claim a tie to the French land', which is a relatively short portion of this short work, it is penetrating.
My highlights per capita in this work rank among the highest ratios in any works.
Recommended. I wish I read French so I could read the collected works of Camus, of which only a summary is presented here.
April 24, 2025
Renaud Camus’s You Will Not Replace Us (original French title: Vous ne nous remplacerez pas) is a controversial polemic that has garnered considerable attention in both academic and political spheres. First published in 2017, the book is often cited as a foundational text articulating what Camus terms the “Great Replacement” theory—a concept positing that European populations are being systematically supplanted through mass immigration and differential birthrates, particularly by non-European, Muslim populations. In the book, Camus presents this thesis with the urgency and rhetorical flourish characteristic of his later works, blending cultural critique with alarmist invective.
From a scholarly standpoint, You Will Not Replace Us offers a complex and problematic artifact for analysis. While it does not present original empirical research or rigorous philosophical argumentation, the book has become an influential touchstone for far-right movements across Europe and North America. Camus’s style is more aphoristic and rhetorical than argumentative, reflecting his background as a novelist and essayist rather than a political scientist or demographer. This stylistic choice underscores the book’s function more as a manifesto than a treatise.
The intellectual lineage of Camus’s work draws from a long tradition of European cultural pessimism, echoing voices like Oswald Spengler, Maurice Barrès, and even elements of the Nouvelle Droite. Yet, Camus positions his diagnosis of demographic and cultural transformation as uniquely urgent, warning of an existential crisis that he believes is facilitated by political elites, multiculturalist ideology, and what he terms “replacist” policies. He conceptualizes this process as not merely a demographic shift but an ontological erasure of European identity.
However, the book’s core thesis collapses under the weight of its own essentialism and lack of empirical substantiation. Camus provides little in the way of demographic data or historical nuance. Instead, he leans heavily on anecdotal evidence and symbolic imagery—such as the changing character of neighborhoods, languages spoken in public, or the visibility of Islamic dress. These observations are extrapolated into sweeping civilizational claims, but without analytical rigor or counterfactual consideration. As a result, the work reads more as an expression of cultural anxiety than a persuasive sociopolitical argument.
Scholars have rightly criticized the book for promoting a conspiratorial worldview that flirts with, and often embraces, xenophobic and Islamophobic tropes. The theory of the “Great Replacement” has been cited by extremists involved in acts of violence, raising critical ethical questions about the social responsibilities of intellectuals and the potential consequences of their ideas. In this light, You Will Not Replace Us must be understood not only as a political text but also as a vector of ideological radicalization.
Despite—or perhaps because of—its ideological extremism, Camus’s book demands serious academic engagement. It offers insight into the cultural logics and narrative strategies employed by contemporary identitarian movements. Scholars of nationalism, migration, and political rhetoric may find in Camus’s writing a useful, if troubling, example of how cultural narratives are weaponized in the service of exclusionary politics.
While You Will Not Replace Us lacks scholarly merit in the conventional sense, its influence in shaping far-right discourse warrants critical study. The book is best approached not as a contribution to political theory or demography, but as a case study in the rhetorical construction of cultural panic and the rearticulation of ethnonationalist thought in the twenty-first century.
GPT
From a scholarly standpoint, You Will Not Replace Us offers a complex and problematic artifact for analysis. While it does not present original empirical research or rigorous philosophical argumentation, the book has become an influential touchstone for far-right movements across Europe and North America. Camus’s style is more aphoristic and rhetorical than argumentative, reflecting his background as a novelist and essayist rather than a political scientist or demographer. This stylistic choice underscores the book’s function more as a manifesto than a treatise.
The intellectual lineage of Camus’s work draws from a long tradition of European cultural pessimism, echoing voices like Oswald Spengler, Maurice Barrès, and even elements of the Nouvelle Droite. Yet, Camus positions his diagnosis of demographic and cultural transformation as uniquely urgent, warning of an existential crisis that he believes is facilitated by political elites, multiculturalist ideology, and what he terms “replacist” policies. He conceptualizes this process as not merely a demographic shift but an ontological erasure of European identity.
However, the book’s core thesis collapses under the weight of its own essentialism and lack of empirical substantiation. Camus provides little in the way of demographic data or historical nuance. Instead, he leans heavily on anecdotal evidence and symbolic imagery—such as the changing character of neighborhoods, languages spoken in public, or the visibility of Islamic dress. These observations are extrapolated into sweeping civilizational claims, but without analytical rigor or counterfactual consideration. As a result, the work reads more as an expression of cultural anxiety than a persuasive sociopolitical argument.
Scholars have rightly criticized the book for promoting a conspiratorial worldview that flirts with, and often embraces, xenophobic and Islamophobic tropes. The theory of the “Great Replacement” has been cited by extremists involved in acts of violence, raising critical ethical questions about the social responsibilities of intellectuals and the potential consequences of their ideas. In this light, You Will Not Replace Us must be understood not only as a political text but also as a vector of ideological radicalization.
Despite—or perhaps because of—its ideological extremism, Camus’s book demands serious academic engagement. It offers insight into the cultural logics and narrative strategies employed by contemporary identitarian movements. Scholars of nationalism, migration, and political rhetoric may find in Camus’s writing a useful, if troubling, example of how cultural narratives are weaponized in the service of exclusionary politics.
While You Will Not Replace Us lacks scholarly merit in the conventional sense, its influence in shaping far-right discourse warrants critical study. The book is best approached not as a contribution to political theory or demography, but as a case study in the rhetorical construction of cultural panic and the rearticulation of ethnonationalist thought in the twenty-first century.
GPT
May 1, 2025
Årets eneste mammut-tittel av interesse (som jeg ikke alt eier). Merkelig nok sto den ikke på Norli-nettbutikkens liste over mammutsalg, så jeg måtte søke den opp manuelt, og da hadde den ikke omslagsbilde. Sannsynligvis bare en tilfeldighet. Nuvel.
Renaud Camus har markert seg som en av Frankrikes mest kontroversielle polemikere. Hans litterære glandstid var fra midten av 1970-tallet frem til midten av 90-tallet, da hans homoerotiske romaner visstnok var ganske populære (selv har jeg ikke lest disse), men da han begynte å skrive om faren ved demografisk utbytting i Frankrike falt han fort utenfor det gode selskap. I dette verket her, på snaue 80 sider, gir han en oversikt over det han mener er den største utfordringen Europa står ovenfor: demografisk/etnisk endring. Da det er en polemikk sparer han ikke på kruttet, og tidlig i boken kaller han masseinnvandring for en okkupasjon.
Han påpeker og ironien i at mange politikere fra de tidlige koloniene enda klandrer Frankrike for dette, og fremhever landet som en fiende, men samtidig ønsker å reise til dette landet de klager så mye over.
Kontroversielt nok mener han at koloniseringen av Europa nå er mer omfattende enn den av Afrika var. Dette kan jo selvsagt diskuteres ved hvordan å definere kolonisering, hvorvidt en trenger en ekstern maktpart, en offisiell politikk, intensjon, osv.
I stedet for å nyansere dette utsagnet, eller å forestille seg motargumenter og reflektere rundt disse, går Camus videre:
Her kunne Camus fortsatt med å vise tall og statistikk over demografisk endring, økonomisk bidrag basert på opphavsland osv., men gjør ikke det. Kanskje fordi Frankrike ikke fører statistikk over slikt (det gjør dog til dømes Danmark, og tallene gir ikke grunn til optimisme), men uansett går han videre til noe mer interessant: årsaker til hvorfor det har blitt sånt, og her rettes kritikken mot det etablerte politiske system, og det tekniske, standardiserte samfunnet, noe som blir langt mer interessant.
Han retter og en kritikk mot tidsåndens ideologiske sneversynthet, der det til tross for dyrking av vitenskapens nøytralhet osv. egentlig er liten aksept for forskning som strider imot det etablerte verdensbildet.
Camus ser og demokratiseringen, likhetsgjøringen, av kultur som en faktor i problemet.
(...)
Han bruker begrepet Erstatisme, og sporer den til en sammensmelting av venstresidens antirasisme og finanskreftene, noe flere på venstresiden nekter for, men kombinasjonen Che Guevara-tskjorte og ny iPhone er en klisje på dette punktet.
Han retter og kritikk mot språkbruken rundt flyktninger og asylanter, og hvordan disse blir behandlet og integrert på tvers av ordets betydning.
Det er vanlig å anklage folk på høyresiden for antisemitisme, så Camus tar naturligvis strategisk avstand fra dette, og påpeker med riktighet at masseinnvandring fra MENA-land ikke gagner den jevne jøde.
Han går dog litt for langt i mitt syn, da han støtter opp rundt zionistiske synspunkter.
Nei, Camus, her mister du meg. Skal man være imot kolonisering av Europa må man og være imot kolonisering av Midtøsten, og det er presis det Israel er, til tross for påstanden til dagens jøder at de ser på Jerusalem som sitt hjemland, til tross for at palestinerne som bor der i dag nok er tettere genetisk linket til Israelittene i Boken enn en Brooklyn-rabbiner i dag. Da kan man like så godt gi Jerusalem til Mormonere, New York til Mexico (native American land), Moskva og Kiev til Sverige, osv.
Ikke bare undergraver han sin antikoloniale posisjon ved å støtte Israel, han ignorerer og flere viktige årsaker til at det er så mye migrasjon fra denne regionen. Hadde like mange folk fra Palestina med krigstraumer og manglende utdannelse endt opp i Europa om ikke Israelske bomber hadde jevnet deres byer med jorden? Eller Irakere og USA, osv. Så jeg føler han godt kunne nyansert enda mer, og gått enda hardere inn i kritikken mot "Davokratiet" ved konkrete eksempler på hva verdens maktelite gjør, men nyanser er vel ikke det man sikter mot i polemikker.
Alt i alt en interessant bok i en polarisert tid, og et synspunkt jeg tror langt flere i vesten sympatiserer med enn tør innrømme, noe valgresultater rundt om begynner å vise.
(eventuelle feil i sitatene skyldes på Translate-appen, da jeg bruker den for å få digitalisert tekst fra bilde av papir)
Renaud Camus har markert seg som en av Frankrikes mest kontroversielle polemikere. Hans litterære glandstid var fra midten av 1970-tallet frem til midten av 90-tallet, da hans homoerotiske romaner visstnok var ganske populære (selv har jeg ikke lest disse), men da han begynte å skrive om faren ved demografisk utbytting i Frankrike falt han fort utenfor det gode selskap. I dette verket her, på snaue 80 sider, gir han en oversikt over det han mener er den største utfordringen Europa står ovenfor: demografisk/etnisk endring. Da det er en polemikk sparer han ikke på kruttet, og tidlig i boken kaller han masseinnvandring for en okkupasjon.
I Frankrike forbyr staten hensiktsmessig nok for dem som ønsker on foretrekker Den store utskiftningen - regnestykker over og offentliggjøring ar etnisk basert statistikk. Men selv hvis slik statistikk ble utarbeidet og publiser tviler jeg på om jeg ville viet den særlig mye oppmerksomhet. For det første fordi jeg mener at det ikke er opp til vitenskapen og vitenskapsmennene vurdere og erklære hvordan omstendighetene ser ut, og hvilken tilstand en gitt nasjons folk befinner seg i og lider under på et bestemt tidspunkt. I historien hat det aldri foregått slik. Da Jeanne d'Arc i 1428 kom til Chinon for å oppsøke kong Karl VII og meddele ham at noe måtte gjøres med at Frankrike var okkupert av engelskmennene, er det plent umulig å forestille seg kongens svar som noe slikt som dette: «Okkupert av engelskmennene? Hva får Dem til å hevde det? Har De et eksakt antall? Uten sikker statistikk kan vi ikke foreta oss noe som helst...»
Han påpeker og ironien i at mange politikere fra de tidlige koloniene enda klandrer Frankrike for dette, og fremhever landet som en fiende, men samtidig ønsker å reise til dette landet de klager så mye over.
Den tidligere kolonisatoren er virkelig hatet, men dette hatet synes i stor grad å være iscenesatt; en kjensgjerning som manifesterer seg lenge etter dets formodede årsak, og som antar et mer aggressivt uttrykk nå enn noen gang tidligere. Hvis dette hatet var dypfølt og rettferdiggjort ved håndgripelig påførte krenkelser, hvordan kan man da forklare alle millionene afrikanere, fra både nord og sør for Sahara, som tilsynelatende ikke kan forestille seg noe mer attråverdig enn å legge ambisiøse planer om å komme til Frankrike og bosette seg sammen med franskmennene? Den algeriske presidenten Abdelaziz Bouteflika, som har for vane å gnåle om «folkemordet» (et «folkemord» som har multiplisert befolkningen tyve ganger...) Frankrike angivelig stod bak i Algerie under kolonitiden, iler av gårde til franske sykehus straks han føler seg uvel eller rammes av en fryktet medisinsk tilstand. Kan noen forestille seg jøder som etter Holocaust ikke hadde noe større ønske enn å slå seg ned i Tyskland og leve sammen med tyskere? Eller slektninger av ofre for nazistenes konsentrasjonsleirer som etter krigen halset av sted til Brasil eller Paraguay, fullstendig overbevist om at bare doktor Mengele var kompetent nok til å ta seg av helsen deres?
Kontroversielt nok mener han at koloniseringen av Europa nå er mer omfattende enn den av Afrika var. Dette kan jo selvsagt diskuteres ved hvordan å definere kolonisering, hvorvidt en trenger en ekstern maktpart, en offisiell politikk, intensjon, osv.
Mitt poeng er at den afrikanske koloniseringen av Europa er verre og mer alvorlig enn den europeiske koloniseringen av Afrika siden den innbefatter demografisk endring og fordi den foregår via massive befolkningsforflytninger motivert av målet om å slå seg ned på mottagerkontinentet. I kortform: Afrikansk kolonialisme i Europa faller i kategorien "settlerkolonialisme".
I stedet for å nyansere dette utsagnet, eller å forestille seg motargumenter og reflektere rundt disse, går Camus videre:
Fordi man ikke observerer håndgripelig militær aggresjon, trekker man gale slutninger. Erobringen er faktisk aggressiv inntil det ekstreme. Aggresjonen ligger i alle de hundrevis av enkeltangrep som utføres. Og disse ligner mer og mer på militæroperasjoner slik man vanligvis oppfatter dem. De nye settlerkolonialistene er godt forspente med våpen, og mange betenker seg ikke på å angripe politistasjoner med skyts som er utbredt i åpen krigføring.
Her kunne Camus fortsatt med å vise tall og statistikk over demografisk endring, økonomisk bidrag basert på opphavsland osv., men gjør ikke det. Kanskje fordi Frankrike ikke fører statistikk over slikt (det gjør dog til dømes Danmark, og tallene gir ikke grunn til optimisme), men uansett går han videre til noe mer interessant: årsaker til hvorfor det har blitt sånt, og her rettes kritikken mot det etablerte politiske system, og det tekniske, standardiserte samfunnet, noe som blir langt mer interessant.
Ikke bare startet ødeleggelsen før den nylige erobringen, dagens fremmedokkupasjon, koloniseringen som pågår; ødeleggelsen var sammen med dogmet om at raser ikke eksisterer selve forutsetningen for at de kunne settes i verk. Ingen folk som kjenner sine klassikere, ville sløvt og uten å sette seg på bakbena akseptert å bli kastet på historiens søppeldynge (eller verre). Denne sløvheten måtte skapes og organiseres; ikke nødvendigvis av mennesker med dette målet for øyet, mer sannsynlig av mektige mekanismer frembrakt av bestemte idealer eller interesser, eller begge, der den ene tjener som stråmann for den andre. Det viktigste idealet som er inne i bildet her, er likhet. Den viktigste interessen som er i aksjon, er uniformering, standardisering, symmetri, ensformighet - unødvendig å si at likhet er betingelsen for disse.
Han retter og en kritikk mot tidsåndens ideologiske sneversynthet, der det til tross for dyrking av vitenskapens nøytralhet osv. egentlig er liten aksept for forskning som strider imot det etablerte verdensbildet.
Dårlige ideologiske nyheter, derimot, befinner seg hinsides tålegrensen for hva den kan utholde. Når disse materialiserer seg. beydes det sporenstreks at de er falske og at de som bringer dem, er kriminelle. Disse personene er ikke kriminelle fordi nyhetene deres er falske; nyhetene er falske, de må vere falske, fordi budbringerne er kriminelle, og derfor må også nyhetene være det. Nyhetene er falske og kriminelle fordi dersom de var sanne, måtte alt endres i hele det generelle (og ideologiske) fortolkningsapparater med dets vurderingskriterier. De kan simpelthen ikke være falske. Det ville vært for brutalt for for mange.
La oss eksempelvis tenke oss at en ung forsker oppdager at (dette helt usannsynlige funnet ville vært noe av det verste som kunne skie) kvinners resonnerende evner er 17,44 prosent dårligere enn menns. Tror du at en slik oppdagelse ville resultert i rungende applaus? Tror du prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter ville kjempet om retten til å presentere den for verden? Tror du den unge doktoranden ville blitt tilbudt et større og bedre laboratorium og flere assistenter til å bistå ham i arbeidet med å utvikle et bredere grunnlag for å vurdere forskningsresultatenes relevans for kvinners renigheter?
Camus ser og demokratiseringen, likhetsgjøringen, av kultur som en faktor i problemet.
Det som de fleste i dag mener når de refererer til musikk, er populærmusikk, og hvis de vil uttale seg om musikk i den gamle betydningen, er de nødt til å spesifisere klassisk musikk eller «grande musique». Prioriteringsrekkefølgen er snudd om: Ordparet musikkl popularmusikk (eller variétémusikk) har veket plassen for musikklklassisk musikk, der den siste nå er en stadig svinnende spesialgenre.
(...)
Denne prosessen er åpenbart blitt stimulert gjennom den påfallende infantiliseringen, tilskyndet av som er blitt generell kulturoppløsning, og som på merkverdig vis sammenfaller med økningen i vold og brutalitet i daglige sosiale relasjoner. Det ser ut til at jo mer folk bare presenterer seg ved fornavn når de møtes første gang, bruker babyspråk til og med i politiske og offisielle sammenhenger (ministre og embedsmenn snakker om mammaer og pappaer sely i offentlige taler og ved offisielle opptredener), hengir seg til sentimentale og bløtaktige uttrykksmåter, erstatter manerer med påtrengende og godfiottete geberder kort sagt reduserer, for ikke å si fjerner, enhver avstand seg imellom (de tror det, i hvert fall) - desto mer blir det offentlige rom åsted for konstant aggressiv og ofte kriminell konfliktatferd.
Nå til dags ser man stadig vekk personer i syttiårene, om ikke enda eldre, som tar dans alvorlig som gruppeaktivitet; for foreldrene eller besteforeldrene deres ville dette fortonet seg som noe som passet for barn i tolvårsalderen. Men dette, på linje med utbredelsen av tatoveringer eller preferansen for kollektive fornøyelser som organiserte utflukter, sosiale leker, gruppereiser, østlig kampsport og samba-timer alle disse morsomme selskapsaktivitetene - er også representative for tribaliseringen eller retribaliseringen av eksistensen, etter at klassebarrierene, rasemotsetningene og nasjonsgrensene brøt sammen under erstatningsbefordrernes herredømme og småborgerskapets diktatur.
Dette diktaturet og Den lille utskiftningen Le Petit Remplacement) (av høykultur med populærkultur) er aldri så iøynefallende som dagen når en popstjerne, så betydningsløs han enn måtte være, dør. Riksdekkende tv-programmer vies kun til ham, alle andre nyheter skyves i bakgrunnen, og det er unison enighet om at den døde artisten som utmerket godt kan ha hatt absolutt null betydning i livet til hans kultiverte samtidige var hele folkets følgesvenn. Slik går det ikke lenger for seg når store komponister, skribenter, poeter, malere eller filosofer dør. «Kultur og show business er blitt mer eller mindre synonyme med hverandre.
Han bruker begrepet Erstatisme, og sporer den til en sammensmelting av venstresidens antirasisme og finanskreftene, noe flere på venstresiden nekter for, men kombinasjonen Che Guevara-tskjorte og ny iPhone er en klisje på dette punktet.
Erstatismen er i sitt vesen sterkt materialistisk, mens islam, til tross for at den leverer de største bidragene med erstattere til erstatismen, overhodet ikke er erstatistisk. Islam er tvert imot glødende identitar (og det er akkurat dét som gjør den så slagkraftig).
Jeg har ved flere anledninger (via tweets!) prøvd å oppsummere erstatismens slektshistorie og dens nåværende ekteskapelige status. Forsøksvis kan den se mer eller mindre slik ut: Erstatisme, sønn av Antirasisme og Storfinans (som selv er henholdsvis sønn av Likhet og Antifascisme, og datter av Taylorisme og Ultraliberalisme, som igjen er datterdatter av Industriell revolusjon og Kapitalisme) gifter seg med Småborgerskap, datter av Demokratisering og Velferdsstat, og datterdatter av Fransk revolusjon og Proletariat.
Han retter og kritikk mot språkbruken rundt flyktninger og asylanter, og hvordan disse blir behandlet og integrert på tvers av ordets betydning.
Og hvis noen behøver enda flere bevis på at massen av innvandrere slett ikke er flyktninger eller asylsøkere, men importert menneskemateriale, erstatningsbefolkning, erstattere, er det bare å kaste et blikk på uttalelsene fra importørene. Her argumenteres det for nødvendigheten av at de som kommer, lærer språket i mottagerlandet, at de finner seg arbeid og at de således integrerer seg i befolkningen som helhet. Ikke ett ord sies om at de på et tidspunkt er ment å returnere dit de kom fra. Er det ikke dét som flyktningstatus innebærer når det kommer til stykket?
Det er vanlig å anklage folk på høyresiden for antisemitisme, så Camus tar naturligvis strategisk avstand fra dette, og påpeker med riktighet at masseinnvandring fra MENA-land ikke gagner den jevne jøde.
Der ville være overraskende hvis jødene skulle ha hovedansvaret for et nomen, Den store utskiftningen, som de selv er det første offeret for. Befolkningsutskiftningen i Europa har overalt frembrakt en voksende utrygghet som gjør dagliglivet uhyre vanskelig for ikke å si umulig for mange jøder som nesten kontinuerlig er utsatt for muslimsk aggresjon. Den moderne antisionismen blomstrer både som en form for raseri og som en unnskyldning, en mer stueren kamuflasje, for klassisk arabisk og muslimsk antisemittisme.
Han går dog litt for langt i mitt syn, da han støtter opp rundt zionistiske synspunkter.
Det må legges til at Israel tilhører det jødiske folket, med Jerusalem som hovedstad, og derigjennom utgjør landet modellen og referansen for alle former for tilhørighet, i hvert fall innenfor vestlig kultur og sivilisasjon.
Nei, Camus, her mister du meg. Skal man være imot kolonisering av Europa må man og være imot kolonisering av Midtøsten, og det er presis det Israel er, til tross for påstanden til dagens jøder at de ser på Jerusalem som sitt hjemland, til tross for at palestinerne som bor der i dag nok er tettere genetisk linket til Israelittene i Boken enn en Brooklyn-rabbiner i dag. Da kan man like så godt gi Jerusalem til Mormonere, New York til Mexico (native American land), Moskva og Kiev til Sverige, osv.
Ikke bare undergraver han sin antikoloniale posisjon ved å støtte Israel, han ignorerer og flere viktige årsaker til at det er så mye migrasjon fra denne regionen. Hadde like mange folk fra Palestina med krigstraumer og manglende utdannelse endt opp i Europa om ikke Israelske bomber hadde jevnet deres byer med jorden? Eller Irakere og USA, osv. Så jeg føler han godt kunne nyansert enda mer, og gått enda hardere inn i kritikken mot "Davokratiet" ved konkrete eksempler på hva verdens maktelite gjør, men nyanser er vel ikke det man sikter mot i polemikker.
Alt i alt en interessant bok i en polarisert tid, og et synspunkt jeg tror langt flere i vesten sympatiserer med enn tør innrømme, noe valgresultater rundt om begynner å vise.
(eventuelle feil i sitatene skyldes på Translate-appen, da jeg bruker den for å få digitalisert tekst fra bilde av papir)
April 6, 2025
A very good book in the beginning. It accurately depicts how the world is slowly tearing itself apart, it acknowledges the concept of race and ethnicity. My main issues with it?
1. Excessive Judeophilia, you do better not to mention the Jews all the time(he's in favour)
2. why so critical of the occupation!?
3. Replacism as new ideology for the future, a totalitarian one at that (equal footing as Nazism and communism???)
4. You make up too many words trying to sound intellectual and adept to modern times. People don't invent words just cause, they stick and your words just don't stick.
3/5 due to the first 80 pages
if I only read the last 100, if would be 1/5 as it would have momentarily laughing moments. To self conscious, just like the Minecraft movie
1. Excessive Judeophilia, you do better not to mention the Jews all the time(he's in favour)
2. why so critical of the occupation!?
3. Replacism as new ideology for the future, a totalitarian one at that (equal footing as Nazism and communism???)
4. You make up too many words trying to sound intellectual and adept to modern times. People don't invent words just cause, they stick and your words just don't stick.
3/5 due to the first 80 pages
if I only read the last 100, if would be 1/5 as it would have momentarily laughing moments. To self conscious, just like the Minecraft movie
November 27, 2024
Spot on
Displaying 1 - 5 of 5 reviews