Under huda + Gjesteforfatter > Likes and Comments
date
newest »
newest »
Wohoo, jeg har fått mitt eksemplar av boka!
Den er jammen ganske nett og søt til å handle om masse skumle ting :)
Jeg må innrømme at jeg aldri har lest en bok på nynorsk før, da, så dette kan bli en utfordring for meg. Men jeg skal gjøre mitt beste! :)
Hei alle saman!Så moro at Under Huda har blitt valt ut til lesesirkelen for august. Tusen takk! Det blir spanande - og naturlegvis bittelitt skummelt - å høyre kva de synest om boka mi. Eg håpar den innfrir forventingane, og eg svarar gledeleg på spørsmål dersom det skulle dukke opp.
God lesnad!
Aleksander wrote: "Hei alle saman!Så moro at Under Huda har blitt valt ut til lesesirkelen for august. Tusen takk! Det blir spanande - og naturlegvis bittelitt skummelt - å høyre kva de synest om b..."
Velkommen skal du være som gjesteforfatter! :)
Det er litt lett å ha høyere forventninger til boka di når du har fått så positive tilbakemeldinger allerede, da. Spesielt kult og imponerende er det at du har fått selveste Tom Egeland til å lese boka og uttale seg om den. Hvordan i huleste fikk du til det? :D
Nicolai Alexander wrote: "Velkommen skal du være som gjesteforfatter! :)Det er litt lett å ha høyere forventninger til boka di når du har fått så positive tilbakemeldinger allerede..."
Takk for det! :)
Som forfattar lærte eg fort at i denne bransjen må ein rett og slett vere litt frampå. Omtalar er sjeldan kost for ein debutant. Så då forlaget anbefalte meg å skaffe ein såkalla «blurb» til boka, tenkte eg stort og ambisiøst. Så eg sende Tom Egeland ein epost der eg introduserte meg, og sende så manuset mitt. Sjølv om det var skummelt, så tenkte eg at det verste som kunne skje var eit nei eller ingen svar. Men Tom er ein triveleg fyr, og eg trudde knapt mine eigne auge då eg las tilbakemeldinga. Den betyr enormt mykje for meg, og eg er veldig stolt av å ha den ståande på boka.
Håpar boka gjev meirsmak til å lese fleire bøker på nynorsk! Det er eit flott skriftspråk. :)
Da har jeg rast gjennom den første novella. Den var akkurat det jeg håpet på samtidig som den var mye mer enn jeg forventet. Jeg tenkte samlingen kom til å ha et preg av Roald Dahls skrekkhistorier, men ei. Nå tenker jeg mer Robert Aickins og Keiichiro Toyama, en kombinasjon man ikke akkurat ser så ofte.Jeg kommer til å spørre om hvilke forfattere som har inspirert til denne samlingen, men jeg kommer til å vente til jeg har lest ferdig. Samlinga skal få bevege meg uten å måtte være beholden til en eksternitet.
Aleksander wrote: "Nicolai Alexander wrote: "Velkommen skal du være som gjesteforfatter! :)Det er litt lett å ha høyere forventninger til boka di når du har fått så positive tilbakemeldinger allerede..."
Takk for ..."
Så gøy! Det var veldig lurt av deg å være såpass frampå, ja :) Meget hyggelig av han å ta seg tid til å lese boka og gi deg tilbakemelding! Ekstra stas, selvfølgelig, at han likte novellene dine.
Nå har jeg lest de to første novellene, og jeg er delvis enig med deg, Arnstein. "Dansarinna" var akkurat det jeg håpet på, men samtidig var den mindre enn jeg forventet. Den var dessverre litt for kort for meg. Men likte at jeg fikk en varm og god følelse for denne mystiske kvinneskikkelsen, som deretter blek kald og skikkelig ekkel. Jeg grøsset mot slutten der!
Første side var ellers litt forvirrende sånn tidsmessig; Det føltes som flere lange hopp i tid på en gang, og jeg er usikker på hvor gammel fortelleren er og var. Jeg klarte ikke få se personen for meg.
Men jeg syntes ellers det var godt skrevet der det gjaldt som mest :)
Tre stjerner!
"Eit smil i mørket" var omtrent tre ganger så lang, og jeg likte den egentlig mer enn den første, men fordi det skumle her minnet om det i den første novellen, grøsset jeg ikke like mye. Kan hende det skyldtes settingen også; urban skrekk er vanskelig å knekke koden på, for man er ikke isolert i et bymiljø og befinner seg blant så mange mennesker. Det var uansett et veldig ufyselig monster, da! Hva er det basert på?
Jeg kan forresten kjenne meg igjen i frykten for skygger og mørke skikkelser i vinduer. Det får meg til å lure på om noe her har blitt skrevet med barndomsfrykt i tankene? Eller voksenfrykt? Det sies jo at man skal skrive om det man kjenner til :)
Jeg var redd for mørket da jeg var yngre, og som vedvarte inn i voksen alder, men den har heldigvis avtatt nå. Samtidig vil det garantert være situasjoner der mørket skremmer meg fremdeles. Ikke søren om jeg går inn i en bekmørk skog helt alene, for eksempel :O
Tre stjerner!
Nicolai Alexander wrote: "Første side var ellers litt forvirrende sånn tidsmessig; Det føltes som flere lange hopp i tid på en gang, og jeg er usikker på hvor gammel fortelleren er og var. Jeg klarte ikke få se personen for meg."Jeg endte opp med en dualistisk følelse av hovedpersonen. Både barn og voksen samtidig, litt sånn som man kan oppleve seg selv når man ikke føler seg trygg. Men jeg tror ikke det var ment å leses akkurat slik. Jeg tror heller at intensjonen var å gjøre alder uviktig slik at leseren kan lettere plassere seg selv i sentrum.
Nicolai Alexander wrote: "Det var uansett et veldig ufyselig monster, da! Hva er det basert på?"
Diverse creepypasta. De som ligner mest er Slenderman, Jeff the Killer, og... Case File No. 56? Eller kanskje er det ment å være SCP-096? Det skal dog sies at de fleste creepypasta har veldig tydelig blitt skrevet av noen som ikke er erfarne skribenter. Denne føles som den tar det beste av begge verdener. Mens tradisjonell creepypasta som regel er veldig dårlig på karakterutvikling/-bakgrunn så føles protagonisten her som en reell karakter og ikke bare en noen som skal reagere på styggedommen. Likevel beholder historien den rett-på sak følelsen som den tradisjonelt sett skal ha. Brun har evnen til _9MOTHER9HORSE9EYES9.
Arnstein wrote: "Jeg endte opp med en dualistisk følelse av hovedpersonen. Både barn og voksen samtidig, litt sånn som man kan oppleve seg selv når man ikke føler seg trygg. Men jeg tror ikke det var ment å leses akkurat slik. Jeg tror heller at intensjonen var å gjøre alder uviktig slik at leseren kan lettere plassere seg selv i sentrum.."Ja, det er en mulig tolkning :)
Arnstein wrote: "Diverse creepypasta. De som ligner mest er Slenderman, Jeff the Killer, og... Case File No. 56? Eller kanskje er det ment å være SCP-096? Det skal dog sies at de fleste creepypasta har veldig tydelig blitt skrevet av noen som ikke er erfarne skribenter. Denne føles som den tar det beste av begge verdener. Mens tradisjonell creepypasta som regel er veldig dårlig på karakterutvikling/-bakgrunn så føles protagonisten her som en reell karakter og ikke bare en noen som skal reagere på styggedommen. Likevel beholder historien den rett-på sak følelsen som den tradisjonelt sett skal ha. Brun har evnen til _9MOTHER9HORSE9EYES9."
Der har du det! Slenderman er en god sammenligning. Creepypasta kjenner jeg til, men har egentlig aldri vært spesielt interessert i "amatør"-historier i forumer/youtube-videoer og lignende, så har lite kjennskap til hva de fleste historiene handler om. For meg har det bare fremstått som overdrevne kriminalfortellinger som er løst basert på ekte saker osv., så der kommer jeg rett og slett til kort. Har aldri hørt om Jeff the Killer, Case File No. 56, SCP-096 og _9MOTHER9HORSE9EYES9, for eksempel.
Men du påpeker noe viktig: Karakterutvikling. Det er viktig for min del. Jeg syns det er helt i orden å gå rett på sak, men man kan gå rett på sak og allikevel skape en karakter. Karakteren trenger ikke nødvendigvis å ha en utvikling, for en karakter kan være enten arketypisk, stereotypisk eller realistisk/autentisk, men for meg er det viktig at personen i det minste har tydelige karaktertrekk. Da lever jeg meg mer inn i det som skjer, og kan føle empati eller avsky osv. for karakteren. Da blir det uansett et emosjonelt engasjement der. Derfor funket for eksempel ikke Ei sjel mindre for meg (to stjerner).
Men Mor sin vesle prins er et kroneksempel på hva som funker. I denne historier mestrer Brun etter min mening balansen mellom karakterutvikling og handling. Man trenger ikke bruke lang tid på å bygge et menneskelig/sjelelig fundament som funker (her holdt det med to sider!). Denne novellen gir jeg derfor fem stjerner; det er sånn det skal gjøres! Her blir mye sagt mellom linjene - spesielt med beskrivelser av utseende. Mitt indre bilde av personene var absolutt preget av fortelleren her, men da fikk jeg et klart og tydelig bilde av dem alle, og deretter fikk vendepunktet mer slagkraft. Dette skyldtes nok også tolkningsrommet ved handlingen; jeg ble forledet av antydninger.
Skrekklitteratur er dessuten godt egnet til å fremprovosere moralsk ambivalens, slik novellen gjorde for meg her. Slutten var også akkurat slik som jeg hadde håpet! :)
I Nokre anker bør bli liggande kan man aller tydeligst se det Tom Egeland mener med at Brun "fører en god penn og plasserer seg selv trygt i den litterære tradisjonen han skriver innenfor." Dette vil jeg kalle en klassisk weird tale - og da tenker jeg så klart på Lovecraft, men også William Hope Hodgsons maritime gysere - og den slags historier er jo noe av det jeg liker aller mest, så dette var kult og spennende! :)
Her blir det fire stjerner! Ikke helt full pott, for det var noe som manglet ved den slutten der.
Lurer fælt på den sangen og dette urspråket, da. Jeg prøvde å søke opp ordene, men fant ikke noe spesielt. Kanskje jeg lette på feil sted? Eller så er det bare nye ord. Jeg syns bare de virket så overbevisende.
Så artig og spanandes å lese kva meiningar og teoriar de har angåande novellene! Takk for fine ord! Eg kunne sikkert ha skrive ein essay på fleirfaldige sider til kvart spørsmål, men skal forsøke så godt eg kan å halde meg kort og presis i svara mine. For ordens skuld legg eg svara i 'spoiler-knagg'.Nicolai Alexander wrote: "Det føltes som flere lange hopp i tid på en gang, og jeg er usikker på hvor gammel fortelleren er og var. Jeg klarte ikke få se personen for meg."
(view spoiler)
Nicolai Alexander wrote: "Det var uansett et veldig ufyselig monster, da! Hva er det basert på?"
(view spoiler)
Nicolai Alexander wrote: "Jeg kan forresten kjenne meg igjen i frykten for skygger og mørke skikkelser i vinduer. Det får meg til å lure på om noe her har blitt skrevet med barndomsfrykt i tankene? Eller voksenfrykt?"
(view spoiler)
Aleksander wrote: "Så artig og spanandes å lese kva meiningar og teoriar de har angåande novellene! Takk for fine ord! Eg kunne sikkert ha skrive ein essay på fleirfaldige sider til kvart spørsmål, men skal forsøke s..."Åh, jeg skjønner. Det gir mening.
Jeg glemte helt å tenke på manga/anime. Har selv sett "Attack on Titan", for eksempel, og er enig med deg der. Skikkelig uhyggelig!
Takk for svarene :)
Heimkomst - ★★★★Ida har fått seg sommerjobb som pleieassistent på et psykiatrisk sykehus. Her pleier hun Eva, som lider av et alvorlig tilfelle av posttraumatisk stresslidelse. Dette skyldes omstendighetene rundt morens dødsfall. Etter å ha sett en dokumentar på Youtube blir Ida fristet til å gjøre noe risikabelt for å hjelpe Eva.
Jeg forstår Ida ganske godt, men syns samtidig at hun er overmodig som ikke diskuterer ideen med Ruth før hun foretar seg noe. Denne novellen kan altså ses på som en advarsel mot Youtube-skolen og det ungdommelige overmotet. Samtidig viser det noe av det beste ved mennesket: empati og et ønske om å hjelpe. Hva som viser seg å straffe seg mest, er ikke godt å si, men jeg blir på ulike måter engasjert (som at jeg vemmes, blir oppgitt, provosert, nervøs osv.) i det som skjer fra start til slutt.
Selve slutten burde ikke overrasket meg, men det gjorde den, og jeg tror den kan tolkes på flere måter. Grunnen til at jeg ikke gir novellen fem stjerner, handler om at jeg syns den kunne blitt bedre av å legge tydeligere til rette for flere tolkninger (drev moren med noe lugubert før hun døde? Er det en annen fremmed person involvert? Har det skjedd noe overnaturlig i huset? Sånne ting). Dette ville gjort leseren enda mer urolig og usikker på hva som ville skje. Hva man ønsker å vektlegge (terror/horror), er individuelt, så klart. Kanskje det på den andre siden hadde gjort seg med en utvidelse av den siste scenen. Gjort det til en mer dramatisk kamp om liv og død?
Vil uansett gi den fire stjerner, da. Er bare gøy å tenke høyt, gi tilbakemelding og høre hva andre tenker om det samme😊
Aleksander wrote: "Men det som hovudsakeleg inspirerte monsteret i "Eit smil i mørket" utsjånadmessig, er nok manga og anime. Eg synest det er noko svært uhyggeleg med desse overdrivne, forvridde smila (til dømes titanane i 'Attack on Titan')."Jeg har veldig begrenset erfaring med anime så nå, i mitt hode, ser skapningen ut som en spjælingutgave av Totoro. Eller av Hufsa når hun smiler.
Aleksander wrote: "Eg må tydelegvis sjekke ut _9MOTHER9HORSE9EYES9. "
Det er forfatternavnet. Romanen heter The Interface Series. Og mens jeg leste svaret ditt gikk det opp for meg at det er et trekk ved creepypasta som jeg ikke har tenkt på før: Det er som regel kul umulig å vite hva som er tittelen og hva som er pseudonymet med mindre man leser historien fra den forumposten den har sin opprinnelse i.
Begynner å nærme meg ferdig med Under huda. Jeg er veldig fornøyd med hvor godt den fungerer som en bok jeg bare kan plukke opp og kjapt lese en novelle fra mens et eller annet foregår, t.eks mens jeg passer en gryte. Så det er sånn jeg bruker den.
Arnstein wrote: "Aleksander wrote: "Men det som hovudsakeleg inspirerte monsteret i "Eit smil i mørket" utsjånadmessig, er nok manga og anime. Eg synest det er noko svært uhyggeleg med desse overdrivne, forvridde s..."Spjælingutgave av Totoro! Hehehe :)
Nå har jeg lest hele, og Gløymde røter er min favoritt! Stakkars Ingeborg kjenner på en uro, og hun klarer ikke helt å sette fingeren på hva som er galt. Hun blir mer og mer engstelig, og så skjer det noe fryktelig ubehagelig. På mesterlig vis klarer Brun å gi meg som leser den samme opplevelsen. Får igjen litt sånn weird fiction-følelse av det hele. Herlig!
Apropos! I mange år så spilte jeg kortspillet Magic the Gathering, og novellen fikk meg til å huske dette bildet på et av kortene:
(jeg røper hele greia, så må skjule det)
(view spoiler)
Jeg elsker sånne historier! Fem stjerner😊
Så har vi den siste novellen, som også er tittelnovellen. Under huda er den tredje teksten i kortprosa-format, men her syns jeg det funket veldig bra, så dette syns jeg var den beste av dem. Jeg liker den nå ekle og opplagte dobbeltbetydningen i tittelen, og da gir det absolutt mening å spare denne til slutten. Det gir en sånn ubehagelig ettersmak. På en god måte.
Fire stjerner! :)
Forresten: Hvilke vurderinger ble gjort med tanke på rekkefølgen på novellene?
Arnstein wrote: Jeg har veldig begrenset erfaring med anime så nå, i mitt hode, ser skapningen ut som en spjælingutgave av Totoro. Eller av Hufsa når hun smiler."Haha, kan fort vere at nokon finn ein spjælingutgåve av Totoro fryktinngåande - eg dømmer iallefall ingen! Men Hufsa, derimot, er ingen spøk. Har fått nok av barndomstraumer der.
Er svært glad i novelleformatet sjølv. Av og til kan det vere ei stund mellom leseøktene, og då er det så sutlaust å hoppe inn i ei ny historie istadenfor å måtte finne tilbake til tråden der eg slapp sist. Så synest eg at skrekksjangeren kler novelleformatet spesielt godt.
Nicolai Alexander wrote: "Lurer fælt på den sangen og dette urspråket, da."Kan jo hende det kjem meir svar på det ein gong... :O
Nicolai Alexander wrote: "Grunnen til at jeg ikke gir novellen fem stjerner, handler om at jeg syns den kunne blitt bedre av å legge tydeligere til rette for flere tolkninger…"
(view spoiler)
Nicolai Alexander wrote: "Apropos! I mange år så spilte jeg kortspillet Magic the Gathering..."
Same her! Spelar framleis frå tid til annan. Hadde ikkje sett det kortet før! Flott kunst - og ganske så slåande likskap. Kjekt å høyre du likte Gløymde røter - det er den novella eg måtte jobbe mest med før publisering, så den novella var eg ganske så lei då boka skulle bli gjeven ut. Så difor er det ekstra kjekt at det viser seg at den er favoritten til veldig mange av lesarane mine.
Nicolai Alexander wrote: "Forresten: Hvilke vurderinger ble gjort med tanke på rekkefølgen på novellene?"
Lengde og tematikk var hovudkriteriane i valet på rekkefølgja. Eg ynska å balansere samlinga slik at ei lengre novelle gjerne blei etterfølgt av ein kortare. Starten skulle vere kort og direkte for å gi lesaren eit tydeleg inntrykk på kva dei kunne forvente vidare. Difor var Dansarinna eit ganske enkelt val som den fyrste - ein type 'klassisk' skrekkhistorie. Skal òg seiast at den står meg ganske nær, ettersom det var den fyrste novella eg nokon gong skreiv utanfor skulesamanheng. Så ville eg, som du skjønte, avslutte med tittelnovella som avslører dobbelbetydinga med tittelen. :)
Ble ferdig for noen dager siden. Har nå bearbeidet tankene mine mens jeg har skrevet utkastet til anmeldelsen.Det som kanskje er mitt sterkeste inntrykk er hvor godt språket og struktur fungerer. Det er mye her som jeg tenker stammer fra sjangeren spøkelseshistorier, og den er sterkt avhengig av fortellerkunsten for å bli bra. Så at samlingen fungerer så bra som den gjør viser hvor godt språket er.
Og, som anmeldelsen kommer til å reflektere, jeg liker godt hvordan de fleste hovedpersonene har muligheten til å unngå sin skjebne, men likevel faller for fristelsen til å gjøre det man har en følelse av at man ikke burde gjøre. Det er noe veldig menneskelig i det. Ofte et preg av byttedyr også, i det at man føler man må vite hvilken fare der er og hvor den er.
Ja, jeg tenkte noe av det samme. Tror jeg havner på fire stjerner selv :)
Aleksander wrote: "Nicolai Alexander wrote: "Lurer fælt på den sangen og dette urspråket, da."Kan jo hende det kjem meir svar på det ein gong... :O"
Åh! Så spennende! :)
Aleksander wrote: "Same her! Spelar framleis frå tid til annan. Hadde ikkje sett det kortet før! Flott kunst - og ganske så slåande likskap. Kjekt å høyre du likte Gløymde røter - det er den novella eg måtte jobbe mest med før publisering, så den novella var eg ganske så lei då boka skulle bli gjeven ut. Så difor er det ekstra kjekt at det viser seg at den er favoritten til veldig mange av lesarane mine."
Så gøy at du spiller det ennå! Jeg har ikke slutta helt, da, men jeg brukte så mye penger på det i min tid, og nå velger jeg mye heller å bruke penger på skremmende bøker :)
Ja, det skjønner jeg. Jeg foretrakk de lengste novellene i samlingen, så litt ekstra arbeid ga resultater, og jeg syns du har vært flink og har hatt noen gode ideer!
Er det noen av novellene som kom til da du var i en helt annen livssituasjon? Man hører av og til forfattere si at de lenge hadde en og annen historie i skuffen, eller at de skrev en roman basert på en stil fra barneskolen eller noe lignende. Kanskje man lenge har hatt lyst til å skrive om noe spesielt ganske lenge, liksom. Er det noe sånt for deg? Hadde du en liste med ideer klart eller fant du ut av det underveis?
Aleksander wrote: "Lengde og tematikk var hovudkriteriane i valet på rekkefølgja. Eg ynska å balansere samlinga slik at ei lengre novelle gjerne blei etterfølgt av ein kortare. Starten skulle vere kort og direkte for å gi lesaren eit tydeleg inntrykk på kva dei kunne forvente vidare. Difor var Dansarinna eit ganske enkelt val som den fyrste - ein type 'klassisk' skrekkhistorie. Skal òg seiast at den står meg ganske nær, ettersom det var den fyrste novella eg nokon gong skreiv utanfor skulesamanheng. Så ville eg, som du skjønte, avslutte med tittelnovella som avslører dobbelbetydinga med tittelen. :)"Ååh, jeg skjønner. Det gir mening!
Arnstein wrote: "Ble ferdig for noen dager siden. Har nå bearbeidet tankene mine mens jeg har skrevet utkastet til anmeldelsen.Det som kanskje er mitt sterkeste inntrykk er hvor godt språket og struktur fungerer...."
Takk for fine ord, Arnstein! Veldig hyggeleg å høyre at du likte boka :)
Set stor pris på at de tek dykk tid til å lese og reflektere - det inspirerar til vidare skriving.
Nicolai Alexander wrote: "Er det noen av novellene som kom til da du var i en helt annen livssituasjon?"Det er eit godt spørsmål. Historiar har ofte blitt til av diverse 'augnablink' i kvardagen, som til dømes Dansarinna og Eit smil i mørket:
(view spoiler)
Men eg har òg ei novelle som skal bli publisert i ein uannonsert antologi (gler meg veldig til den blir annonsert), som er veldig tydeleg inspirert av min noverande livssituasjon som ektemann og far - som eg personleg tykkjer er nesten litt vond å lese på grunn av nettopp det.
Vel, nå som jeg er ferdig med boka og har fått ut anmeldelsen så er det på tide å få ut mine fulle tanker om stykkene. Og jeg har mange, dette er en hjemsøkende bok.Danserinna
Dette er kanskje den av historiene som gjør best bruk av det knappe språket som jeg mener kjennetegner samlinga. Den minner mye om en flash fiction, selv om den er lengre enn sjangerdefinisjonen tillater (i.e. 1000 ord eller færre). Den kjører leseren kjapt dit hen skal være for å kunne delta, og bruker samtidig anledningen til å sette en stemning. Så lar den hen få leve med forventningene sine en stund, lar hen bygge opp sitt forsvarsverk mot det utydelige, vage skumleriet som kommer til å avsløre seg (det var min forventning i det minste), før historien vrir seg og det som kommer frem er så absolutt ikke en skyggeaktig eller gjennomsiktig gjenganger. Forsvarsverket som leseren har bygget opp virker dårligere, og grøssen virker bedre. Jeg har mye godt å si om denne og den blir bare bedre når jeg leser den på nytt.
Eit smil i mørket
Jeg har sagt mye om denne allerede. Den er den historien som taper seg for meg over tid. Dette er for meg fortsatt en creepypasta mer enn noe annet, den har for mye av sjangeren i seg til å være noe annet, slik jeg ser det. Det den ikke har, men som kjennetegner den beste creepypastaen er lore. En god creepypasta skaper et lite univers rundt sitt fenomen. Historien i seg selv er gjerne ikke spesielt god. Ta t.eks. Slenderman som (om jeg husker riktig) startet som et sett bilder av denne skikkelsen sammen med barn, hvor det ble skrevet at den skikkelsen bare av og til dukket opp på bilder der hvor barn leker. Selv de beste historiene som fulgte er ikke spesielt gode, men da var et univers skapt. Jeg har en følelse av at figuren herfra kan komme til å bli noe mer om den dukker opp igjen, om for eksempel man kan utlede en formel for hva som tiltrekker den (som i t.eks Ringu), eller får en forståelse av dens natur (som Slenderman som man får forklart at bare er der, det i seg selv er nok til å gi vesenet en plass i verden).
Nicolai Alexander wrote: "Jeg kan forresten kjenne meg igjen i frykten for skygger og mørke skikkelser i vinduer. Det får meg til å lure på om noe her har blitt skrevet med barndomsfrykt i tankene? Eller voksenfrykt? Det sies jo at man skal skrive om det man kjenner til :)"
Jeg tenkte den tanken selv. Det har noe til felles med gjenskinnet i vinduet fra en lampe. Jeg får ofte et lite øyeblikks sjokk av at der er noen i vinduet hvis jeg har en lampe stående slik at den gir et slikt gjenskinn.
Nokre anker bør bli liggande
Nicolai Alexander wrote: "Dette vil jeg kalle en klassisk weird tale - og da tenker jeg så klart på Lovecraft, men også William Hope Hodgsons maritime gysere - og den slags historier er jo noe av det jeg liker aller mest, så dette var kult og spennende! :)
Her blir det fire stjerner! Ikke helt full pott, for det var noe som manglet ved den slutten der."
Her er vi veldig enig. Det finnes knapt noe bedre enn weird fiction, til dels fordi det var her noen av verdens største litterære talender hadde sitt virke. Hvis man spør noen om hvilke forfattere som hadde ordet best i sin makt, så etter at de har levert navnet på noen britiske poeter og dramatikere, så kommer ofte Poe og Lovecraft. Det er en mesterstyrt sjanger i den forstand at i motsetning til de fleste andre sjangere er leseren her som regel seg veldig bevisst på mesterene. Leseren tar seg tid til å nyte språket og de litterære virkemidlene. Dette gjør weird fiction til en veldig vanskelig sjanger å hevde seg i, selv om der fortsatt er forfattere som gjør det. Dette er så langt det nest beste norske forsøket jeg har sett. Gløymde røter er det beste.
Jeg liker hvor godt det hele bygges opp. Hvordan man som leser senkes ned i det som foregår, nivå for nivå. Mye stemning. Jeg liker spesielt hvordan sjømannens begrensede perspektiv gjør at beskrivelsen blir enda mer ufullstendig samtidig som den klarer å styrke virkelighetsfølelsen. Slutten er brå og hard. Om jeg skulle ha kommet med ett eneste forslag til en av historiene her, så hadde det vært å la avslutningen isne heller en sjokkere leseren, heller hinte om brutalitet som kommer enn å la leseren være vitne til den.
Nicolai Alexander wrote: "Lurer fælt på den sangen og dette urspråket, da. Jeg prøvde å søke opp ordene, men fant ikke noe spesielt. Kanskje jeg lette på feil sted? Eller så er det bare nye ord. Jeg syns bare de virket så overbevisende."
Det er noe med det som minner meg om urdu, arabisk, eller tyrkisk. Jeg ble nysgjerrig og testet første linje ord for ord i wiktionary. Med litt modifikasjoner, og uten å ta hensyn til om ordene endte opp med å være ungarsk, tysk, serbisk, hebraisk, islandsk, osv. – ikke de språkene jeg hadde forventet – så lyder den etter oversettelse:
Alk framover! Alk bomullen!
Forbudets reprimandør, hver sitt forbud.
Her Jegets brodd, hvor fylket sitter.
Alk reisetemmingen! Deres den er å fanges.
Min konklusjon: Sirenene bør ordne sin egen ordbok, for dette fungerte dårlig. Mer seriøst sagt så liker jeg det at jeg kan gjøre nettopp dette, det at det føles som et ekte språk man bare kan slå opp gir mye til teksten. Det at rimet føles ekte gjør mye for at historien også skal gjøre det. Hvis jeg har forstått det riktig så brukte Lovecraft mye tid på å finspikke sitt fiktive språk før det ble bra. Måten sangen er beskrevet minner meg om templar sang (lik gregorians sang, men mye dypere, dystrere, tregere, og benyttet seg av strupesang hvis jeg husker riktig; se Corpus Cristi av Syven som eksempel).
Mor sin vesle prins
Nicolai Alexander wrote: "I denne historier mestrer Brun etter min mening balansen mellom karakterutvikling og handling. Man trenger ikke bruke lang tid på å bygge et menneskelig/sjelelig fundament som funker (her holdt det med to sider!). Denne novellen gir jeg derfor fem stjerner; det er sånn det skal gjøres! Her blir mye sagt mellom linjene - spesielt med beskrivelser av utseende. Mitt indre bilde av personene var absolutt preget av fortelleren her, men da fikk jeg et klart og tydelig bilde av dem alle, og deretter fikk vendepunktet mer slagkraft. Dette skyldtes nok også tolkningsrommet ved handlingen; jeg ble forledet av antydninger.
Skrekklitteratur er dessuten godt egnet til å fremprovosere moralsk ambivalens, slik novellen gjorde for meg her. Slutten var også akkurat slik som jeg hadde håpet! :)"
Jeg har ikke mye å legge til her. Jeg er helt enig i denne evalueringa. Dette var den komiske av historiene. Den er helt klart mørk og forstyrrende også, men den unge motvillige fortelleren er så underholdene obsternasig. Barnebokforfatteren Johan-Arnt Strøm har hatt en tendens til å bruke den merkelig ufullstendige setningen 'Det smakte!' i sine bøker, av og til er det hele paragrafen. I mitt hode er det akkurat hva prinsen sa til slutt.
Jeg tar resten senere.
Fyrst av alt må eg seie at det var kjekt å lese skrekk på nynorsk!Mi favorittnovelle var «Mor sin vesle prins». Stemninga når guten veit at det skal skje noko fælt, og ikkje veit kva han kan gjere med det er klaustrofobisk. Eg likte òg særs godt at eg får ei forventing om at noko skal hende, og så skjer det noko anna, endå verre!
Den novella eg likte nest best var «Nokre anker bør bli liggande». Som nemnt av andre over her, så gav ho gode Loevcraft-vibbar. Eg likte korleis det grufulle var fortalt gjennom fleire lag (lingvisten høyrer på politiet sitt opptak av kva sjømannen fortel om eigne opplevingar), samstundes som det kom nærare og nærare eg-personen. Dette kunne godt vore starten på ei lengre forteljing om korleis Samuelsen må kjempe mot galskapen som kan følgje av den kunnskapen han no har tileigna seg.
Av resten av novellene, tykker eg dei fleste er for korte. Dei går på ein måte rett til klimakset, utan å byggje det opp fyrst. Det vert som å ta desserten utan å ete middag fyrst. Det kan vere godt, det, men det vert ei anna heilskapleg oppleving når du et heile måltidet.
Til dømes, kvifor skal eg som lesar bry meg om at huda til kjærasten i tittelnovella losnar? Det er makabert og nifst, ja visst, men det får inga emosjonell tyngde av di eg ikkje veit noko som helst anna korkje om ho eller eg-personen eller forholdet deira. Eg sakna å bli litt knytt til karakterane før det går gale med dei, og å få eit glimt av kva som er normalt for dei, før det paranormale tek over.
Eg skulle òg ynskje at språket hadde vore meir polert. Eg kom til dømes over mange tilfelle av overdriven bruk av refleksive possessive determinativ: «Langsamt opna ho munnen sin» (s. 10) eller «Halen hans stod rett til værs og var heilt stiv, sams med resten av kroppen hans.» (s. 18). Eg trur dette er ein slags anglisisme, sidan desse orda er meir vanlege og naudsynte på engelsk (t.d. slowly she opened her mouth), medan dei vert overflødige på norsk (det held med Langsamt opna ho munnen). Det er kanskje flisespikkeri, men det var mange nok døme på dette til at det plaga meg.
Alt i alt ei litt ujamn leseoppleving for min del. Eg likte godt nokre av novellene, men sakna litt meir kjøt på beina i resten.
Uansett vonar eg me får lese meir frå Brun!
Endelig gjennomgang, annen del.Ei sjel mindre
For å si det brutalt: Tanken er god, men noe veldig viktig mangler. Jeg bryr meg rett og slett ikke om Thomas eller om den sjelløse. Fasinasjonen griper meg ikke.
Nicolai Alexander wrote: "Karakteren trenger ikke nødvendigvis å ha en utvikling, for en karakter kan være enten arketypisk, stereotypisk eller realistisk/autentisk, men for meg er det viktig at personen i det minste har tydelige karaktertrekk. Da lever jeg meg mer inn i det som skjer, og kan føle empati eller avsky osv. for karakteren. Da blir det uansett et emosjonelt engasjement der. Derfor funket for eksempel ikke Ei sjel mindre for meg (to stjerner)."
Jeg, unødvendig akademisk som jeg er av natur, tenker på denne evnen til å 'leve seg inn' i historien som 'introspektiv visuell klarhet' – bildets 'klarhet' avgjør evnen vår til å feste oss ved det, slik er det i et klasserom og hos en god forteller. Man må fôre hodet med elementer for å skape et bilde, men hva elementene er kan være så mangt. Følelser er potente – knytt noen av protagonistens følelser til noe som betyr noe for dem og man er langt på vei. På motsatt side, om noen av den gamle mannens følelser blir knyttet til ryktet om den sjelløse så vil leseren fortere knytte seg mer til det han forteller. Andre tilknytinger som bringer klarhet til det interne bildet kan være koblinger til historie, ekte eller fiktiv, kultur, eller uforklarlige hendelser. Om man klarer å gjøre leseren nysgjerrig så legger de ofte til elementer selv. Brun har vist i andre historier hvor god han er til å fore leserens hode med vage elementer og går jevnlig nysgjerrighetens bakdør, dette hadde denne historien også vært godt tjent med. Og litt grusomhet, tror jeg.
Der er her kun to mulige kilder til å skape forventninger hos leseren: Thomas og den gamle mannen. Jeg tror den gamle mannen er den beste kilden med tanke på at dette skal sjangermessig være en spøkelseshistorie. Har flere tanker om muligheter her, men jeg liker ikke å forstyrre andres litterære språk, som jeg føler jeg risikerer å gjøre hvis jeg blir for konkret. Bruns språk er allerede et veldig godt og idiomatisk et, og bør etter min mening kun forbedres via egenproduksjon.
Heimkomst
Nicolai Alexander wrote: "Denne novellen kan altså ses på som en advarsel mot Youtube-skolen og det ungdommelige overmotet. Samtidig viser det noe av det beste ved mennesket: empati og et ønske om å hjelpe. Hva som viser seg å straffe seg mest, er ikke godt å si, men jeg blir på ulike måter engasjert (som at jeg vemmes, blir oppgitt, provosert, nervøs osv.) i det som skjer fra start til slutt."
Jeg tok noe lignende fra den. Det var her det først slo meg at et gjennomgående tema i samlingen er at det man finner kan følge en, og da tenker jeg her på hva Eva fant første gangen. Ikke det at jeg føler det noensinne ble gjort helt klart om hun fant moren sånn eller om hun selv er skyld i det som skjedde den gang også. Det er mulig at hun var det, men hva er isåfall tilknytningen til stedet? Hvorfor trigger stedet atferden? Og har hun vært så høy hele tiden? Smilte hun et dødt smil underveis?
Til tross for den gode oppbygginga har jeg lite annet enn spørsmål til denne historia. Jeg føler for å legge til at jeg liker veldig godt denne Judit fordi hun klarer å få frem mye av Ida i teksten ved å være et forstyrrende/frustrerende element for henne.
Gløymde røter
Dette er en bragd av en historie. Hvis man skal følge konvensjonell historiefortelling skal man introdusere de fleste viktige elementene i løpet av første halvdel. Her kommer treet først på slutten som en overraskelse og historien holder slikt et godt Kafkaistisk grep om leseren at dette grepet ikke bare tillates, men faktisk fungerer bedre enn alternativet.
Nicolai Alexander wrote: "I mange år så spilte jeg kortspillet Magic the Gathering, og novellen fikk meg til å huske dette bildet på et av kortene
[...]
Kortet heter Black Oak of Odunos, og teksten under er som følger:
«Phenax promised the newly dead souls they would be spared from Erebos. In this, he did not lie.»
Kontekst: Det finnes mange guder i akkurat denne verden der dette treet finnes. Erebos er dødsguden. Phenax er en slags Loke-figur som spesialiserer seg på løgn og bedrag. Han lagde dette treet av de som ikke ville være fanget i dødsriket (man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, altså)."
Har sett kortet før, men aldri sett noen spille det. Tror spillet bare har vokst fra det. Nå om dagen ville det ikke kun ha fått midlertidige bonuser, men counters. En ting er likevel sikkert, der er mange kort hvor kunsten og konseptet langt overgår spillbarheten, dette kortet inkludert.
Nicolai Alexander wrote: "Det får meg til å lure på hva funksjonen til treet er, og eventuelt hvem/hva som står bak. Kanskje folket ble lovet noe (evig liv?). Eller så er det bare en ukjent kraft eller guddom enten fra under jorden eller verdensrommet. Hvem vet. Makabert og urovekkende er det, i hvert fall."
Tja... Livets tre er jo et gammelt paganistisk konsept. Odin hang ei stund fra det, og Finsk mytologi benytter seg flittig av det, til eksempel. Men, jeg mistenker at inspirasjonen her omgår dette. Vi nordmenn har en tett tilknytning til naturen og har et nasjonalromantisk forhold til mørk, skummel skog, vetter og andre naturvesener. For meg føles det som om denne norskheten har stilt spørsmål ved gammel weird fiksjon, om det uforståelige uhyggelige like gjerne kan være noe umælende og aberrant av tankegang som et tre. Trær er uansett våre overvesener, av størrelse, elde, og kanskje av visdom også.
Under huda
Liksom 'Danserinna' minner denne meg om flash fiction. Å være konsis samtidig som man oppnår en fullendthet er en annen kunst enn å skrive lange fortellinger. Her som i 'Danserinna' gjør språket mye for å få dette til å fungere. Egentlig fungerer disse to fgortellingene veldig likt, med et unntak. 'Danserinna' har de to nøkkelsetningene som jeg roser opp i skyene (“Og hugs – når natta kjem, ikkje kik på danserinna. Då sluttar ho å danse.” (s. 7)), mens 'Under huda' ikke har en slik 'hook.' Ikke at jeg har en god ide om hva en slik angel kan innebære her, men jeg mener bestemt at det er alt den hadde trengt for å være likeverdig.
Nicolai Alexander wrote: "Jeg liker den nå ekle og opplagte dobbeltbetydningen i tittelen, og da gir det absolutt mening å spare denne til slutten. Det gir en sånn ubehagelig ettersmak. På en god måte."
Ja. Den går langt hinsides forventningene. Alt starter så uskyldig og jeg hadde en forventning som minnet litt om hva R.L. Stine ville ha levert, men så går det istedet rakt inn i Peter Jackson territoriet. Avslutningen blir bare mer og mer grusom før den bare stopper. Måtte lese den et par ganger bare for å føle at jeg hadde bearbeidet ferdig. Igjen et eksempel på at ting man ikke skal gjøre ihht. vanlige formularer for skrivning, kan fungere helt ypperlig hvis brukt riktig.
Aleksander wrote: "Her er du og redaktøren min einige. Ho føreslo òg at eg skulle forklare litt meir i akkurat denne novella. Testlesarane mine spekulerte fælt kva det var som eigentleg stod bak. Eg synest det var såpass interessant å høyre dei forskjellige teoriane at eg bestemde meg for å la den vere såpass vag (eller mystisk, som eg likar å kalle det, hehe). "Jeg er uenig med din redaktør siden jeg er en av de som hardnakket mener at skrekk har sin styrke i hintet, ikke i forklaringen. 'Gløymde røter' hinter rikelig. Der er sikkert rom for mer, men man når jo et metningspunkt også.
Aleksander wrote: "Det er eit godt spørsmål. Historiar har ofte blitt til av diverse 'augnablink' i kvardagen, som til dømes Dansarinna og Eit smil i mørket.
[...]
Men eg har òg ei novelle som skal bli publisert i ein uannonsert antologi (gler meg veldig til den blir annonsert), som er veldig tydeleg inspirert av min noverande livssituasjon som ektemann og far - som eg personleg tykkjer er nesten litt vond å lese på grunn av nettopp det."
At historiene kommer fra det du iakttar forklarer den svært visuelle kvaliteten til mye av det du skriver. Og begge inspirasjonene er ting jeg selv, og sikkert de fleste andre også, har merket en eller annen gang i løpet av livet. Tomme vinduer især.
Jeg gleder meg til antologien kommer ut. Tar et forsøk på et spørsmål og så får jeg se om det er generelt nok til at det er noe du føler du kan svare på. Er det en antologi som det kanskje kunne gitt mening å lese her i gruppen?
Daniel wrote: "Fyrst av alt må eg seie at det var kjekt å lese skrekk på nynorsk!Mi favorittnovelle var «Mor sin vesle prins». Stemninga når guten veit at det skal skje noko fælt, og ikkje veit kva han kan gjere med det er klaustrofobisk. Eg likte òg særs godt at eg får ei forventing om at noko skal hende, og så skjer det noko anna, endå verre!"
Det er sant, jeg har faktisk ikke kommentert språkvalget. Til tross for at jeg skriver bokmål mener jeg nynorsk er det mest ladede språket vi har. Bokmål bærer en ballast fra et annet språk og vil ikke vri seg lydig etter min hjerne. Jeg kommer nok alltid til å foretrekke nynorsk selv om jeg ikke skriver det selv.
Og, ja, det er noe av det jeg liker så godt med denne samlingen. Resultatet er ofte langt mer grusomt enn det føles som det skal være, og måten den støkken gis er noe av det jeg liker så godt her.
Aleksander wrote: "Set stor pris på at de tek dykk tid til å lese og reflektere - det inspirerar til vidare skriving."Det er hyggelig å høre! Jeg ser frem til å følge forfatterskapet ditt videre :)
Aleksander wrote: "Nicolai Alexander wrote: "Er det noen av novellene som kom til da du var i en helt annen livssituasjon?"Det er eit godt spørsmål. Historiar har ofte blitt til av diverse 'augnablink' i kvardagen,..."
Takk for svar! Det blir spennende med den antologien!
Arnstein wrote: "DanserinnaDette er kanskje den av historiene som gjør best bruk av det knappe språket som jeg mener kjennetegner samlinga. Den minner mye om en flash fiction, selv om den er lengre enn sjangerdefinisjonen tillater (i.e. 1000 ord eller færre). Den kjører leseren kjapt dit hen skal være for å kunne delta, og bruker samtidig anledningen til å sette en stemning. Så lar den hen få leve med forventningene sine en stund, lar hen bygge opp sitt forsvarsverk mot det utydelige, vage skumleriet som kommer til å avsløre seg (det var min forventning i det minste), før historien vrir seg og det som kommer frem er så absolutt ikke en skyggeaktig eller gjennomsiktig gjenganger. Forsvarsverket som leseren har bygget opp virker dårligere, og grøssen virker bedre. Jeg har mye godt å si om denne og den blir bare bedre når jeg leser den på nytt."
Ja, du sier noe. Jeg tror du har klart å overbevise meg om å gi den fire stjerner istedenfor tre.
Arnstein wrote: "Nokre anker bør bli liggande
Om jeg skulle ha kommet med ett eneste forslag til en av historiene her, så hadde det vært å la avslutningen isne heller en sjokkere leseren, heller hinte om brutalitet som kommer enn å la leseren være vitne til den."
Jeg er enig i det meste du sier om novellen, men spesielt det siste der. Jeg satt ikke igjen med den isnende følelsen. Jeg tror kanskje jeg bare ble litt forvirret over (view spoiler)
Og du kommer med et veldig godt poeng om den sangen: "det at det føles som et ekte språk man bare kan slå opp gir mye til teksten. Det at rimet føles ekte gjør mye for at historien også skal gjøre det. "
Uansett syns jeg det er stas hver gang jeg kommer over norsk weird fiction. Jeg har bare ikke fått lest så veldig mye av det som finnes ennå, så jeg kan ikke si noe om hvordan dette kan sammenlignes, men jeg liker Bruns bidrag veldig godt og håper han gjør mer av det!
Daniel wrote: "Dette kunne godt vore starten på ei lengre forteljing om korleis Samuelsen må kjempe mot galskapen som kan følgje av den kunnskapen han no har tileigna seg."Helt enig, god idé!
Daniel wrote: "Av resten av novellene, tykker eg dei fleste er for korte. Dei går på ein måte rett til klimakset, utan å byggje det opp fyrst. Det vert som å ta desserten utan å ete middag fyrst. Det kan vere godt, det, men det vert ei anna heilskapleg oppleving når du et heile måltidet.
Til dømes, kvifor skal eg som lesar bry meg om at huda til kjærasten i tittelnovella losnar? Det er makabert og nifst, ja visst, men det får inga emosjonell tyngde av di eg ikkje veit noko som helst anna korkje om ho eller eg-personen eller forholdet deira. Eg sakna å bli litt knytt til karakterane før det går gale med dei, og å få eit glimt av kva som er normalt for dei, før det paranormale tek over."
Jeg er også enig i kritikken din her. Det er naturligvis smak og behag i hvor stor grad man vil at det skal bygges opp til klimakset, men for meg er det viktig at uro/uhygge underbygges av miljø og (sinns)stemning. I tillegg, som Arnstein sier om weird fiction: at "leseren tar seg tid til å nyte språket og de litterære virkemidlene." Ikke bare at person 1 ser monster X og blir drept. Dessuten er det også viktig, som du er inne på, at man først etablerer det normale, for da blir det skumle satt i sammenheng. Da blir det satt opp mot noe og dermed tydeliggjort som skummelt. Det handler jo selvfølgelig mye om hvordan fortelleren/karakterene reagerer også, da.
Men men, godt sagt, i hvert fall :)
Arnstein wrote: "Jeg, unødvendig akademisk som jeg er av natur, tenker på denne evnen til å 'leve seg inn' i historien som 'introspektiv visuell klarhet' – bildets 'klarhet' avgjør evnen vår til å feste oss ved det, slik er det i et klasserom og hos en god forteller. Man må fôre hodet med elementer for å skape et bilde, men hva elementene er kan være så mangt. Følelser er potente – knytt noen av protagonistens følelser til noe som betyr noe for dem og man er langt på vei. På motsatt side, om noen av den gamle mannens følelser blir knyttet til ryktet om den sjelløse så vil leseren fortere knytte seg mer til det han forteller. Andre tilknytinger som bringer klarhet til det interne bildet kan være koblinger til historie, ekte eller fiktiv, kultur, eller uforklarlige hendelser. Om man klarer å gjøre leseren nysgjerrig så legger de ofte til elementer selv. Brun har vist i andre historier hvor god han er til å fore leserens hode med vage elementer og går jevnlig nysgjerrighetens bakdør, dette hadde denne historien også vært godt tjent med. Og litt grusomhet, tror jeg.Der er her kun to mulige kilder til å skape forventninger hos leseren: Thomas og den gamle mannen. Jeg tror den gamle mannen er den beste kilden med tanke på at dette skal sjangermessig være en spøkelseshistorie. Har flere tanker om muligheter her, men jeg liker ikke å forstyrre andres litterære språk, som jeg føler jeg risikerer å gjøre hvis jeg blir for konkret. Bruns språk er allerede et veldig godt og idiomatisk et, og bør etter min mening kun forbedres via egenproduksjon."
Kloke ord! Det gir mening :)
Ser at jeg kunne vært tydeligere på at jeg med "leve meg inn i" egentlig mente "leve meg inn i hvordan noe oppleves for personene jeg leser om" og ikke "leve meg inn i historien", selv om det ene ofte vil være sterkt knyttet til det andre. Helhetlig sett har du helt rett; for å leve seg inn i den verdenen og handlingen man blir presentert for, så kan man skape interne bilder på mange måter og engasjere leseren på flere nivåer.
Når det gjelder "vage elementer", så er jeg enig i det også. Samtidig vil jeg si at det er forskjell på å være vag og det å introdusere et ukjent/uforklarlig element. Det var derfor "Heimkomst" ikke fikk full pott fra meg; som deg så satt jeg igjen med for mange spørsmål. Og som du selv sa, Brun, så er det viktig med balanse, for det er kult at noe er mystisk, men ikke uklart hva som skal være mystisk.
Arnstein wrote: "Dette er en bragd av en historie. Hvis man skal følge konvensjonell historiefortelling skal man introdusere de fleste viktige elementene i løpet av første halvdel. Her kommer treet først på slutten som en overraskelse og historien holder slikt et godt Kafkaistisk grep om leseren at dette grepet ikke bare tillates, men faktisk fungerer bedre enn alternativet."Interessant! Jeg har ikke lest noe av Kafka ennå. Hva kjennetegner et "Kafkaistisk grep"?
Arnstein wrote: "Har sett kortet før, men aldri sett noen spille det. Tror spillet bare har vokst fra det. Nå om dagen ville det ikke kun ha fått midlertidige bonuser, men counters. En ting er likevel sikkert, der er mange kort hvor kunsten og konseptet langt overgår spillbarheten, dette kortet inkludert."
Artig at du også har spilt Magic! Hehe, ja, det er mange kort hvor "kunsten og konseptet langt overgår spillbarheten" - noe som oftest kommer av det de på designteamet kaller "top-down design", for da begynner med flavor. Det er noe av det jeg liker best med Magic; når det er sammenheng mellom såkalt mechanics/abilities og konseptet/kunsten. Jeg er veldig glad i å bygge deck basert på flavor, selv om jeg da "må" ha med noen litt dårligere kort for å fylle visse roller/funksjoner i decket.
Arnstein wrote: "
Tja... Livets tre er jo et gammelt paganistisk konsept. Odin hang ei stund fra det, og Finsk mytologi benytter seg flittig av det, til eksempel. Men, jeg mistenker at inspirasjonen her omgår dette. Vi nordmenn har en tett tilknytning til naturen og har et nasjonalromantisk forhold til mørk, skummel skog, vetter og andre naturvesener. For meg føles det som om denne norskheten har stilt spørsmål ved gammel weird fiksjon, om det uforståelige uhyggelige like gjerne kan være noe umælende og aberrant av tankegang som et tre. Trær er uansett våre overvesener, av størrelse, elde, og kanskje av visdom også.
Hmm. Kan du utdype dette?
Arnstein wrote: "Jeg er uenig med din redaktør siden jeg er en av de som hardnakket mener at skrekk har sin styrke i hintet, ikke i forklaringen. "Jeg er både enig og uenig. Her er det veldig mye man kunne diskutert, men jeg tror det spørs veldig hva slags type skrekklitteratur det er snakk om. Jeg vil også si at man her kan sette en skillelinje mellom ren skrekk og weird fiction (samt gotisk litteratur med skrekkelementer).
Har man for eksempel et spøkelse i et hjemsøkt hus, en vampyr/zombie/et annet monster eller psykopat med kniv som jager deg gjennom en mørk skog, eller man ser noen drikke blod og spise kroppsdeler etc., så er elementene tydelige og forklart, men allikevel skumle og vemmelige. Man vet jo ikke hele historien bak, men det hintes ikke om hva som faktisk skjer, og hva man ser. En stor andel av skrekk er ment å sjokkere eller frastøte, og da kan jeg ikke se hvordan hinting kan være en styrke. Men man kan så klart skape frykt på flere måter, og da vil det mystiske (ikke vage) kunne være et viktig element.
Nicolai Alexander wrote: "Jeg er enig i det meste du sier om novellen, men spesielt det siste der. Jeg satt ikke igjen med den isnende følelsen. Jeg tror kanskje jeg bare ble litt forvirret over (view spoiler)"Det er noe i det du sier her. Hvis man som leser ender opp med å bli mer opptatt av å utlede sammenhengen så blir det mindre av ens oppmerksomhet til overs for grøsset. Man blir sittende på 'Hæ?' og det tar fokuset bort fra 'Å faen!'
Nicolai Alexander wrote: "Ser at jeg kunne vært tydeligere på at jeg med "leve meg inn i" egentlig mente "leve meg inn i hvordan noe oppleves for personene jeg leser om" og ikke "leve meg inn i historien", selv om det ene ofte vil være sterkt knyttet til det andre."
Det var slik jeg tolket det, min kommentar var ikke en korrektur. Følte bare for å være tydelig på mitt utgangspunkt når jeg skulle gå så inn i det som jeg hadde tenkt å gjøre.
Nicolai Alexander wrote: "Uansett syns jeg det er stas hver gang jeg kommer over norsk weird fiction. Jeg har bare ikke fått lest så veldig mye av det som finnes ennå, så jeg kan ikke si noe om hvordan dette kan sammenlignes, men jeg liker Bruns bidrag veldig godt og håper han gjør mer av det!"
Der er ikke mye av det, ikke som jeg vet om. Myhre har skrevet en del som er helt eller delvis weird, men mens jeg har utrolig mye godt å si om hans historiske fiksjoner så blir ikke hans weird like bra. Noen av Margit Sandemos bøker er også weird, især mye av Sagnet om Lysets Rike er det. Seriene hennes har ihuga fans, men ikke på grunn av innblandingen av weird. Jeg tør si at Bruns weird er den første norske jeg har lest som har vært verdt å lese for sjangerens skyld.
Nicolai Alexander wrote: "Interessant! Jeg har ikke lest noe av Kafka ennå. Hva kjennetegner et "Kafkaistisk grep"?"
Tja. Har kun lest Prosessen men kjenner Metamorfosen av omtale. Kafka hadde en angst for å bli fanget av samfunnet. I Prosessen blir hovedpersonen, Josef K, anklaget for noe, han vet ikke hva, og må stille i retten, men får ikke vite hvordan. Når han så gjør det er alt i overkant byråkratisk, men uten at noe blir forklart for ham. Til slutt blir K avrettet og sendt i en umerket grav, han vet enda ikke hva han gjorde galt. (Kafkas fulle navn er Franz Josef Kafka, bare for å understreke hvor personlig denne historien var for ham.) I Metamorfosen blir hovedpersonen til en bille og alle hater ham nå, uten at han kan gjøre noe med det. Igjen er hovedpersonen fanget og kan ikke gjøre noe med det.
Det jeg anser som et Kafkaistisk grep i Gløymde røter er at hovedpersonen befinner seg i en situasjon hvor noe i omverdenen har fanget henne. Folkene i omverdenen tror ikke henne og gjør derfor ingenting for å hjelpe henne. Hun kan ikke forstå eller løse problemet, det er holdt fra henne. Liksom hos Kafka så er hun ute av stand til å motsette seg det som verden har pålagt henne.
Nicolai Alexander wrote: "Artig at du også har spilt Magic! Hehe, ja, det er mange kort hvor "kunsten og konseptet langt overgår spillbarheten" - noe som oftest kommer av det de på designteamet kaller "top-down design", for da begynner med flavor. Det er noe av det jeg liker best med Magic; når det er sammenheng mellom såkalt mechanics/abilities og konseptet/kunsten. Jeg er veldig glad i å bygge deck basert på flavor, selv om jeg da "må" ha med noen litt dårligere kort for å fylle visse roller/funksjoner i decket."
Ja, det er et utrolig morsomt spill. Selv om det har tapt seg noe over de siste to årene. Mine deck er også hovedsaklig morsomme å spille, mye top-down utforming i de også. Så jeg taper som regel, men det gjør meg lite.
Nicolai Alexander wrote: "
Arnstein wrote: "For meg føles det som om denne norskheten har stilt spørsmål ved gammel weird fiksjon, om det uforståelige uhyggelige like gjerne kan være noe umælende og aberrant av tankegang som et tre."
Hmm. Kan du utdype dette?"
Ja, kan prøve. I norsk nasjonalromantikk, t.eks, så er skogen, havet, fjellet, og landet generelt sett noe sjelelig og religiøst. Vi snakker om frisk luft, behandler naturen som noe rent og rensende. Gulbrannsen i sitt episke verk om Bjørndalen skriver om hovedpersonen når han står i ring av bjørketrær, at han står i en kirke laget av Gud. Trær, som vår natur for øvrig, har en mye viktigere plass hos oss enn i mange andre nasjoner hvor man har mistet kontakt med naturen. Hos oss er trær mektige og mystiske, guder henger fra dem, de underjordiske kravler mellom røtterne. Samtidig snakker de ikke og de er for fremmede til at vi skal kunne forstå deres tankegang, om der er noen.
Slik en nordmann (som jeg ser nordmannen) ser på et tre, så har det mye av det som kvalifiserer til det skumle i en weird historie: Det er mektig, mystisk og uforståelig - mot det føler vi oss små og hjelpesløse.
Nicolai Alexander wrote: "Jeg er både enig og uenig. Her er det veldig mye man kunne diskutert, men jeg tror det spørs veldig hva slags type skrekklitteratur det er snakk om. Jeg vil også si at man her kan sette en skillelinje mellom ren skrekk og weird fiction (samt gotisk litteratur med skrekkelementer).
[...] En stor andel av skrekk er ment å sjokkere eller frastøte, og da kan jeg ikke se hvordan hinting kan være en styrke."
Det er nok noe sant her. Grøss er ikke nødvendigvis det samme som frykt. Jeg korrigerer det til at jeg anser hintet som å være det viktigste redskapet for å skape frykt, selv om det også ikke nædvendigvis alltid er sant. Like fullt, mer rett frem skrekk fungerer som regel ikke på meg. Stephen King har t.eks. skrevet kun en historie som jeg føler fungerer som skrekk, og Jerusalem's Lot er en tradisjonell weird fiksjon. Av de resterende jeg har lest og sett filmatiseringer av så er ingen av dem skumle ihht. mine bregrensninger. Jeg tror ikke heller det er noe jeg kan utvikle en smak/frykt for heller. Hintet og hva jeg selv må utlede er den gode vennen til mine frysninger.
Dette er forfatterens debutbok, og han har skrevet litt om både den og seg selv i Forfatterhjørnet:
https://www.goodreads.com/topic/show/...
Brun påpeker at han "utforskar det skumle og overnaturlege i kvardagslege situasjonar. Novellene tek utgangspunkt i det kjende og trygge, men snur det til noko urovekkande og skremmande" og at han "håpar å kunne gi lesarane ei oppleving som kryp under huda på dei – ei kjensle av uro og uhygge som blir verande også etter at boka er lukka."
Olaug Nilssen i Bergens Tidende har anmeldt boka og sier at "Aleksander Brun debuterer med vellukka grøssarnoveller for vaksne. (...) den eine overnaturlege skrekkhistoria avløyste den neste, og eg bladde ivrig og storøygd vidare, dregen inn i tekstane ved hjelp av effektive og presise grep: raske skifte av fokus, hukommelsesforskyvingar og makabre detaljar. (..) Eg trur både unge og vaksne lesarar kan kose seg med denne boka."
https://www.bt.no/kultur/anmeldelser/...
Jeg fant også et sitat fra selveste Tom Egeland:
"Aleksander Bruns tekster imponerer meg. Han skriver godt og presist, med et blikk for det makabre, uten at det tipper over. Han fører en god penn og plasserer seg selv trygt i den litterære tradisjonen han skriver innenfor."
Ikke verst!
På denboka.no kan man lese flere anmeldelser av boken:
https://www.denboka.no/boker/under-hu...
Og her på Bokstaver.no kan man lese et intervju av forfatteren:
http://www.bokstaver.no/forfatterfjes...
Er det flere anmeldelser og annen relevant informasjon å finne der ute, så si fra!
-----------------------------------------
Hvis du vil ha litt inspirasjon til hva du kan si og tenke på underveis, har jeg noen forslag her:
1. Hva er førsteinntrykket ditt?
2. Hva syns du om persongalleriet?
3. Hva syns du om språket?
4. Hva syns du om settingen?
5. Hva syns du om handlingen?
6. Er det noe annet du reagerer positivt/negativt på?
7. Passer novellene sammen?
Her er noen forslag til spørsmål du kan svare på etter at du har lest samlingen, eller etter hver novelle:
8. Hva er helhetsinntrykket ditt?
9. Hvilke følelser sitter du igjen med?
10. Lærte du noe spesielt?
11. Er det noen andre noveller den kan sammenlignes med?
12. Er det noe du ikke forstod?
13. Er det noe som sjokkerte/overrasket deg?
14. Er det noe du savner?
15. Er det noe du syns kunne vært gjort annerledes?
16. Har du noen tilbakemeldinger eller spørsmål til forfatteren?
Denne tråden har ikke røpealarm i tittelen, så husk å markere når du røper vesentlige ting fra handlingen. Dette gjør du ved å trykke på "(some html is ok)" rett over kommentarfeltet. Da får du opp en oversikt over ting du kan gjøre med teksten (kursivering og lignende). Se på funksjonen "spoiler" lenger ned på listen og kopier inn det som vises, både foran og bak det du røper.
Det skal se (view spoiler)[sånn (hide spoiler)] ut.
Den offisielle leseperioden er fra 1. august til 31. august, men denne tråden er alltid åpen, så hvis du leser dette etter denne perioden og har mer på hjertet senere, er det bare å kommentere og diskutere videre 😊