Norsk fabelprosa discussion
This topic is about
Hjertet er en alien
Lesesirkel
>
Hjertet er en alien + Gjesteforfatter
date
newest »
newest »
Mod
Denne samlingen har jeg hatt lyst til å lese lenge, så dette gleder jeg meg til.
Boka er bestilt og på vei!
Jeg har også sendt en forespørsel til forfatteren. Hvis hun har tid og lyst til å komme på besøk til oss, så gir jeg dere beskjed :)
Jeg har tatt på meg et betaleseprosjekt denne måneden, men håper jeg får tid til å bli med å lese!Digger scifi-noveller og slukte jo samlingene til Bing & Bringsværd da jeg var liten :D
Mod
Mod
Mine tanker rundt første fortellingen i samlingen: Jeg kan ta vare på VårVar ikke et sekund hvor forfatteren ikke hadde min fulle oppmerksomhet. Teksten var subtil, men høylytt. Utrolig bra skrevet og gjorde at jeg gleder meg til resten av historiene i boka.
Likte veldig godt spørsmålene fortelleren stilte seg selv gjennom teksten. Man kunne føle de subtile forskjellene mellom et fast utsagn og faktiske spørsmål, selv om de alle ble presentert med spørsmålstegn.
Likte godt at Vår blir referert til med navn og at Mor og Far var er mer bare titler.
Fortellingen begynte utforskende og mer eller mindre nøytralt, (view spoiler)
Fra første historien får jeg inntrykk av at dette er en mer lettlest sci-fi en jeg har vært borti, rett og slett mer jordnær. Teksten virker nærme hjemme og samtidige langt borte.
Space cowboyDette føler jeg ikke går som sci-fi, var ikke noe som tilsier noe annet enn tanken på sci-fi, (view spoiler) Ikke engasjerende, kanskje heller trist enn noe annet. Ble matt i forhold til den sterke starten på boka.
Dra meg oppover, lys eller lyd
Tilbake med god oppbygging og forlater åstedet akkurat når man fortsatt har lyst på mer. Det er fengslede å få lese om slike underlige hendelser i så familiære omgivelser og tankemønstre som et jordet på Ås, og i et trygt fjøs.
Forfatteren er flink til å balansere det med å holde oss til virkeligheten og samtidige det uvanlige. Det uvanlige er der stille, men bestemt og virkeligheten prøver å få tilbake overtaket, men klarer det ikke helt.
Imponerende å få være med på.
Otto forlengs og baklengs
Tilbake til en historie som ikke traff helt. Ser hva som prøver å bli gjort med å presentere hovedpersonen og hans tankemønstre, men var ikke noe for akkurat meg, funker kanskje for andre. Det som skurret for meg var (view spoiler)
Månemannen
Her blir fortellingen litt for anonym og stille for meg, hvertfall med sci-fi linsa. Det sies veldig mye om andre ting, men det var ikke det jeg var ute etter, så igjen ikke en fortelling som traff for meg. Kan hende jeg hadde sett på det annerledes hadde jeg blitt presentert den i et annen ramme nettverk enn at det skal gå teknisk sett inn under sci-fi.
Velkommen
Her er vi tilbake igjen, men bare litt. Jeg har allerede ærlig talt falt litt av hele denne samlingen, men denne gav meg mild interesse igjen. Forfatteren har fokuset på personene i historien og gir oss et kort, men oversiktlig innblikk i deres karakter, håp, forventninger og kanskje også anger. Det å forlate scenen når det egentlig begynner liker jeg i dette formatet. Forfatteren er heller ikke redd for å utforske karakterer som kanskje ikke er de beste blant oss.
Lillanatt
Helt grei avslutting på samlingen.
Skulle gjerne sagt denne novelle samlingen falt i smak, men håper andre har hatt mer glede og kan dele sine synspunkter her.
Jeg leste denne for 41 bøker siden, så jeg husker ikke nok detaljer til å kunne bli med på noen ordentlig diskusjon. I tillegg har Deichman ondskapsfullt nok slutta å bruke Allbok, så jeg får ikke lånt e-boka for å repetere. Så da går jeg for den enkle løsninga, og bare limer inn anmeldelsen jeg skreiv i september:[3.5/5.0]
En fin samling med noveller som nesten klarer å krabbe opp fra «bra» til «svært bra». Martinčič skriver godt, historiene er varierte og oppfinnsomme, og de er stort sett mindre forvirrende enn andre norske sci-fi-noveller jeg har lest.
Litt om hver novelle:
Jeg kan passe på Vår
[3.75/5.0], 14 sider
En annerledes historie om en hushjelprobot som tar saken, og Vår, i egne hender.
Spacecowboy
[3.75/5.0], 23 sider
Herlig engelsk-norsk, med vendinger som jeg dessverre kjenner igjen fra min egen 12-åring. F.eks.:
«Det er sånn når noe helt merkelig skjer som får deg til å se simulasjonen vi lever i for et sekund.»
Litt i overkant åpen slutt, men fin historie.
Dra meg oppover, lys eller lyd
[3.5/5.0], 13 sider
Sær men troverdig historie om et mystisk egg som har landa på et jorde på Ås, og hva det gjør med personer med hang til det alternative. Altså, det troverdige er de alternatives reaksjon og handlemåter, ikke nødvendigvis det med romegg på et jorde på Ås. Nok en veldig åpen slutt.
Otto forlengs og baklengs
[3.75/5.0], 14 sider
Handlinga er lagt til et romskip på vei til en fremmed planet, men dette er bare en mer eller mindre tilfeldig valgt bakgrunnshistorie. Den egentlige historien er enkel og grei, Otto, lederen for ekspedisjonen er ikke helt seg selv etter en hodeskade, men klarer ikke å innse det selv. Historien kunne med andre ord like godt ha vært lagt til en litt vanskelig uke for Toten hesteoppdrett A/S.
Den første månemannen
[3.0/5.0], 13 sider
En sår historie sett gjennom de fantasifulle øynene til 9 åringen Bo, som prøver å nå inn til sin lettere drikkfeldige mor. Litt vanskelig å få tak i Bo, det blir litt for mye lek og fantasi og symbolikk. Og Julia liker tydeligvis romegg.
Velkommen
[3.5/5.0], 11 sider
Småguffen historie fra et framtidig statlig kryosøvnprosjekt.
Lillanatt
[2.75/5.0], 13 sider
Her henger jeg ikke helt med, her må det tolkes intenst! Denne var nesten så ugjennomtrengelig at den kunne ha fått plass i «En strek gjennom tyngdekraften».
Terje wrote: "Jeg leste denne for 41 bøker siden, så jeg husker ikke nok detaljer til å kunne bli med på noen ordentlig diskusjon. I tillegg har Deichman ondskapsfullt nok slutta å bruke Allbok, så jeg får ikke ..."Sjekk ut BookBites appen, den er tilgjengelig der.
S117 wrote: "Sjekk ut BookBites appen, den er tilgjengelig der."Ikke for oss med Deichman-lånekort, ser det ut til?
Folkebibliotekene i disse fylkene bruker BookBites:
Agder
Akershus
Buskerud
Finnmark, inkludert Svalbard
Innlandet
Møre og Romsdal
Nordland
Rogaland
Telemark
Troms
Trøndelag
Vestfold
Vestland
Østfold
:(
Hvis du er på besøk i et fylke som har Bookbites, kan du stikke innom et bibliotek og åpne/koble lånekortet til flere bibliotek.
Gled dere! Jeg leste denne tidligere, her er min anmeldelse. https://www.goodreads.com/review/show...
Jeg synes denne novellesamlingen er svært god. Interessant at forfatteren klarer å få frem karakteren til hver enkelt stemme på en så god måte, til tross for at de syv novellene har meget ulike referanserammer/settinger. Hun skriver i 1. person nåtid, vi kommer derfor veldig nært personene; de trer frem med sine idiosynkrasier, styrker og svakheter.
Jeg trives godt med å lese slik myk science fiction, hvor det teknologiske blir som en rammefortelling, som kulisser i et teaterstykke, der menneskers håp og frykt blir det vesentlige der de spiller seg ut fra ulike ståsted.
Språket flyter lett, er variert, og de litterære virkmidlene vitner om et bunnsolid håndverk som de står respekt av. Ikke lett å få til en slik god litterær variasjon i de ulike novellene.
Jeg vil ikke trekke frem en novelle spesielt, selv om et par av dem satte en kraftigere støkk i meg enn andre, men vil takke forfatteren for denne fabelaktige samlingen, og tør spørre hvor lang tid hun brukte på å skrive den. Kanskje hun også kan si litt om prosessen med fremdrift, utvelgelse etc. Hvis hun kan svare på det, hadde det vært fint og interessant.
Mod
Mod
Den kommer mest sannsynlig på mandag! Bedre sent enn aldri, da, men jeg kommer garantert til å ha noen spørsmål :)
Mod
Var ikke et sekund hvor forfatteren ikke hadde min fulle oppmerksomhet. Teksten var subtil, men høylytt. Utrolig bra skrev..."
Nå har jeg endelig begynt å lese, og den første novellen likte jeg veldig godt! Fem stjerner! Du kommer med interessante betraktninger her (som gjør at jeg liker novellen enda mer). Jeg likte også veldig godt de spørsmålene som roboten stilte seg med jevne mellomrom. Et kløktig grep, for det viser hvordan roboten utforsker egne opplevelser. Det var rett og slett som å være vitne til utviklingen av bevissthet. Hele novellen var ganske sensorisk (lyd, syn, lukt, fysisk kontakt, temperaturendringer), og roboten fremstod derfor som mer levende og menneskelig enn foreldrene til Vår. De var jo bare late og platte.
Samtidig var det ikke vanskelig å stadfeste at roboten var en robot. Selv om den ser ut til å utvikle et nært forhold til Vår, behandles ikke barnet som noe spesielt viktigere enn å vaske en flate, som den jo ble programmert til å gjøre, og som man paradoksalt nok kan kalle dens natur. Roboten manglet dessuten evnen til å late som og leke seg med språklige finurligheter. Slikt som krever en viss menneskelig dybde, kognitive nyanser og følelsesmessig kompleksitet. Reaksjon og intuisjon, altså.
Det er forresten interessant at roboten er såpass avansert at den kan registrere alle disse sanseinntrykkene. Den klarer til og med å kjenne igjen seg selv i speilet. Jeg lurer på om tanken er at det skal være en "feil" med den, egentlig, og om denne "feilen" kan komme til å dukke opp i andre roboter. Spørsmålet er om dette kan forstås som noe dystopisk eller utopisk. Kanskje begge deler? Hva sier forfatteren selv?
I intervjuet med bok365 sier hun/du:
"Skal jeg prøve å se det utenfra, tror jeg at jeg har kjent en fascinasjon over hvilken framtid det er vi blir lovet, og hvilken det er vi faktisk får – dissonansen mellom disse to størrelsene. At det finnes like mengder frykt og lengsel når jeg tenker meg framover i tid."
Hva har vi blitt lovet her, og hva fikk vi?
Og hvorfor heter egentlig datteren Vår? Har det noe med lovnader og fremtidsutsikter å gjøre? :)
For en dyptgående og interessant gjennomgang av novellen Vår! Og så elokvent skrevet. Du er flink altså, Nicolai. Det er en sann fryd å lese dine betraktninger. Dette må jo være gull for forfatteren...
Mod
Takk! :) Det er fint det ga mening!
Jeg har dessverre ikke like mye fint å si om den neste novellen, da.
S117 wrote: "Space cowboy
Dette føler jeg ikke går som sci-fi, var ikke noe som tilsier noe annet enn tanken på sci-fi, [det at det eventuelt hadde vært fint å leve i en virtuell verden. Så dette er nok mer enn historie med moderne teknologi, men alt for mye tenåringsangst for min del. (hide spoiler)] Ikke engasjerende, kanskje heller trist enn noe annet. Ble matt i forhold til den sterke starten på boka.
"
Jeg er enig med dette her. VR-teknologien virket ikke like futuristisk. Tenåringene kommuniserte i all hovedsak ved å chatte med hverandre, og det må vel være som konservativt å regne i science fiction. Nå for tiden skal det dessuten litt mer til før jeg blir revet med av usikre tenåringer. Jeg hadde nok blitt mer engasjert om teknologien i så fall hadde hatt mer ... alvorlige følger.
Ja, novellen evner for så vidt å "utforske hvordan vi som mennesker søker omsorg i hverandre, hvor strevsomt det kan være å strekke ut en hånd og håpe noen tar tak i den" (bok365-intervjuet), og den fremstiller den virtuelle verden som en mer attraktiv verden å leve i for tenåringene, som befinner seg i en intens og komplisert del av livet. Uten at de selv har det perspektivet, selvfølgelig, og det er mon tro poenget her. Det er som Aneara sier: "Her føler jeg meg i hvert fall mer som meg selv enn der ute" (48) De nærmest skaper seg et ekstra liv å leve - av ulike grunner. Jeg tror også at denne teknologien spesifikt egner seg godt til å skildre deres fragmenterte identiteter. Som karakterer er de usedvanlig troverdige, og det nok er det jeg lot meg imponere mest av.
Terje wrote: "Herlig engelsk-norsk, med vendinger som jeg dessverre kjenner igjen fra min egen 12-åring. F.eks.:
«Det er sånn når noe helt merkelig skjer som får deg til å se simulasjonen vi lever i for et sekund.»
Litt i overkant åpen slutt, men fin historie."
Men det betyr aldeles ikke at jeg koste meg, for "herlig" er nok det motsatte av det jeg vil kalle den nagende vekslingen mellom engelsk og norsk. I teksten sier Spacecowboy: "liker at hun tar hele samtalen på engelsk også, it makes sense in a way" (38). Ja da, det gir mening fordi de er såpass unge. Kall det gjerne autentisk også, men det ble litt for mye for meg. Litt slitsomt og uinspirerende. Det gjorde samtidig at jeg ikke klarte å ta noen av dem seriøst, og da brydde jeg meg enda mindre om dem.
Dessuten skjønte jeg ikke slutten. Syntes den ble for brå og uklar.
Men sånn er det! Er ikke alt som faller i smak. Tror ikke jeg har noen spørsmål om denne novellen.
Mod
Nicolai Alexander wrote: "Terje H. wrote: "Herlig engelsk-norsk"
Men det betyr aldeles ikke at jeg koste meg, for "herlig" er nok det motsatte av det jeg vil kalle den nagende vekslingen mellom engelsk og norsk.
«Herlig» i den forstand at språket virka irriterende autentisk. Jeg applauderer på ingen måte en sånn sammenblanding av engelsk og norsk, man er da konservativ, må vite, men jeg tviler ikke et sekund på at det er sånn ungdommen vil snakke om noen tiår. I og med at det er akkurat sånn de snakker nå... :/
(Men urgh. Deichman har fortsatt ikke fått stabla noen e-bok-tjeneste på beina, så jeg får ikke lest novellene på nytt. Ellers skulle jeg vært mer aktivt med i diskusjonen!)
Mod
"Terje H. wrote: "«Herlig» i den forstand at språket virka irriterende autentisk. Jeg applauderer på ingen måte en sånn sammenblanding av engelsk og norsk, man er da konservativ, må vite, men jeg tviler ikke et sekund på at det er sånn ungdommen vil snakke om noen tiår. I og med at det er akkurat sånn de snakker nå... :/
(Men urgh. Deichman har fortsatt ikke fått stabla noen e-bok-tjeneste på beina, så jeg får ikke lest novellene på nytt. Ellers skulle jeg vært mer aktivt med i diskusjonen!)"
Ah, det er sånn å forstå! Ja, det kan fort hende at ungdommen vil snakke sånn om noen tiår. Det kan også fort hende at de vil snakke på en helt annen, uventet måte. Jeg tror uansett at ungdommen alltid vil snakke annerledes enn voksne, og at de fleste har en tendens til å moderere seg med alderen. Av de grunnene vil jeg ikke øyeblikkelig konkludere med at "ungdomsspråk" kan betegnes som det språklige grunnlaget som enhver fremtidige generasjons konvensjoner vil springe ut fra. Ikke at du antydet det, men ville bare si at jeg ikke tror det er grunn til bekymring for oss pripne gubber :)
Mod
Mod
S117 wrote: "Tilbake med god oppbygging og forlater åstedet akkurat når man fortsatt har lyst på mer. Det er fengslede å få lese om slike underlige hendelser i så familiære omgivelser og tankemønstre som et jordet på Ås, og i et trygt fjøs.
Forfatteren er flink til å balansere det med å holde oss til virkeligheten og samtidige det uvanlige. Det uvanlige er der stille, men bestemt og virkeligheten prøver å få tilbake overtaket, men klarer det ikke helt.
Imponerende å få være med på."
Ja, der traff du spikeren på hodet. Jeg følte akkurat det samme. Dette er et godt eksempel på noe uhjemlig (unheimlich), fordi det er forekommer, som du sier, "underlige hendelser i så familiære omgivelser", og sånt liker jeg veldig godt! Denne novellen uttrykker ambivalens til virkeligheten også ved å skape en sånn ... hmm .. eksistensiell avstand mellom brødrene. Ikke bare er det noe fremmed blant oss, noe mystisk, men brødrene har så ulikt syn på det og forholder seg helt motsatt til det, som for å si at egget representerer en subjektiv opplevelse, et perspektiv.
Og så er det klin umulig ikke å se en parallell til konspirasjonsteoretikere. Spesielt når Håkon sier "Det finnes det godt med dokumentasjon på", og journalisten spør "Og hvor finner du denne dokumentasjonen?" og Håkon svarer "Den kan du finne med et enkelt googlesøk" (72). Eller når han sier "Hvis de hadde klart å tenke selv i to sek" (77-78). Veldig morsomt! :)
Dessverre er det også litt trist, for egget skaper avstand mellom dem. Måten de oppfatter ting på, skaper skikkelig avstand mellom dem, og det er kanskje mange familier som har opplevd noe lignende. Fanatisme og besettelser kan være som svarte hull enkelte blir fortapt i, liksom.
Men jeg lurer på hvorfor det er et egg, og hva Håkon mener med "dra meg oppover, lys eller lyd. Dra i meg, armer eller telepati" (79). Det er en så pussig ting å si!
Mod
S117 wrote: "Det som skurret for meg var [ at bare en person har kunnskapen til landingsprosedyren, syns jeg blir altfor lite troverdig i en slik setting. Såpass så at jeg falt av hele historien."
Ja, jeg vet ikke hvorfor kun én person har den kunnskapen, men det gjorde ikke noe særlig for min del. Det var bare en liten detalj for meg, selv om det kanskje ikke burde vært det når liksom hele oppdraget beror på den kunnskapen.
Terje wrote: "Otto forlengs og baklengs
[3.75/5.0], 14 sider
Handlinga er lagt til et romskip på vei til en fremmed planet, men dette er bare en mer eller mindre tilfeldig valgt bakgrunnshistorie. Den egentlige historien er enkel og grei, Otto, lederen for ekspedisjonen er ikke helt seg selv etter en hodeskade, men klarer ikke å innse det selv. Historien kunne med andre ord like godt ha vært lagt til en litt vanskelig uke for Toten hesteoppdrett A/S."
Hehe, du sier noe der. Måtte tenke litt på det, men for min del syns jeg at oppdraget og omgivelsene var fremtredende nok gjennom hele historien. Dyrkingen, destinasjonen, vinduet ut til det store svarte intet - alt det ble trukket frem med jevne mellomrom og var av betydning for de involverte. Ottos usikkerhet var nok kjernen i novellen, og jeg ble grepet av samme usikkerhet selv da jeg så hvordan de andre reagerte på ting han sa. Siden vi ikke får vite hva de andre tenker, begynner jeg sannelig å lure på hva som er galt. Ikke bare er han en upålitelig forteller, han er meget arrogant, og det var så gøy å se han holde på med den strenge, profesjonelle tonen sin!
Mod
Terje wrote: "En sår historie sett gjennom de fantasifulle øynene til 9 åringen Bo, som prøver å nå inn til sin lettere drikkfeldige mor. Litt vanskelig å få tak i Bo, det blir litt for mye lek og fantasi og symbolikk. Og Julia liker tydeligvis romegg."
Ja, stakkars Bo med en så fraværende mor. Og en full en. Det virker som at Bo har et såpass sterkt behov for en far at hun (view spoiler). Jeg lurer fælt på hva det var hun egentlig fant mot slutten der!
Men ja, jeg er helt enig i det du sier om Bo. Det var litt vanskelig for meg også å forstå meg på henne av nettopp den grunnen; det ble kanskje litt mye tull uten substans og relevans, men jeg respekterer det mer overordnede budskapet.
Nesten litt rart at Bo ikke slet enda mer, egentlig, men alt som skjedde i hodet hennes, var vel en måte å håndtere situasjonen på. Og selv om novellen ikke var spesielt spennende, syns jeg uansett at den var godt skrevet, hvis hensikten var å skrive seg inn i hodet på en ni år gammel jente.
Og se på denne morsomme setningen:
"Kroppen oppå teppet gjør henne til en pølse som ikke er pakka inn i lompe ennå." (112)
Herlig!
Mod
Terje wrote: "Småguffen historie fra et framtidig statlig kryosøvnprosjekt."
Novellen er absolutt småguffen, og det er jo dessverre (for meg) fordi (view spoiler). Her utforsker forfatteren denne teknologiske lovnaden gjennom en persons hverdagsliv.
S117 wrote: "Forfatteren har fokuset på personene i historien og gir oss et kort, men oversiktlig innblikk i deres karakter, håp, forventninger og kanskje også anger. Det å forlate scenen når det egentlig begynner liker jeg i dette formatet. Forfatteren er heller ikke redd for å utforske karakterer som kanskje ikke er de beste blant oss."
Enig! Jeg føler at jeg igjen kommer så tett på personene. Jeg liker at Hugo har en spesiell type omsorg for de personene han har tatt vare på i alle år. Denne omsorgen var litt vakker, syns jeg. Forfatteren diskuterer ikke aldring og evig liv direkte, men diskusjonen foregår mellom linjene, underforstått, i folks valg og kroppsspråk.
Kryosøvn er som nevnt en teknologisk lovnad, som mange hadde tro på her. Den er et løfte om oppfylte drømmer, slik som fortelleren drømmer om å jobbe på et cruiseskip. Men som hun selv påpeker: "En drøm kan ikke bare dras ut av hodet og forvandles til virkelighet" (144). Så lett er det dessverre ikke. Det som er lett, derimot, er å ikke være i stand til å forholde seg nyansert til teknologiske nyvinninger. Enten forutser man menneskenes dommedag i dem, forårsaket av konsekvensene, eller så visualiserer man fred og harmoni, romantisert som man er, av mulighetene.
På slutten gjør hun seg klar til å (view spoiler).
Derfor liker jeg novellen så godt!
(Artig, forresten, at messenger fortsatt blir brukt i denne fremtiden :) )
Mod
Torill H. wrote: "Jeg synes denne novellesamlingen er svært god. Interessant at forfatteren klarer å få frem karakteren til hver enkelt stemme på en så god måte, til tross for at de syv novellene har meget ulike referanserammer/settinger.
Hun skriver i 1. person nåtid, vi kommer derfor veldig nært personene; de trer frem med sine idiosynkrasier, styrker og svakheter.
Jeg trives godt med å lese slik myk science fiction, hvor det teknologiske blir som en rammefortelling, som kulisser i et teaterstykke, der menneskers håp og frykt blir det vesentlige der de spiller seg ut fra ulike ståsted."
Åh, dette sa du mye bedre enn meg, forresten. Det er jo akkurat det forfatteren gjør og klarer gjennom hele samlingen. Perfekt!
Mod
1. Er det en spesiell begrunnelse bak rekkefølgen på novellene? Jeg har ofte lurt på hva man diskuterer/vurderer når man tar den avgjørelsen.
2. Måtte du gjøre mye research da du skrev novellene?
3. Hvordan går arbeidet med "den vanskelige andreboka"?
Mod
(Jeg gikk glipp av svarene til forfatteren og jeg ser at de er nå borte. Det er godt mulig jeg kunne ha fått svar på det som jeg nå bare spekulerer i, men det er nå engang min feil som er så seint ute med å lese boka.)Jeg kan ta vare på Vår
Jeg anser dette som en av de beste sci-fi novellene jeg har lest. Alt er nøye gjennomtenkt og tilmålt. Balansegangen mellom medfølelse for hovedpersonen og frykt for den, er imponerende. Den balanserer på en knivsegg og man får ikke vite hvilken side alt lander på før i siste liten.
S117 wrote: "Mot slutten da fortelleren ikke finner Vår og skifter stemmer for å “lokke” henne til seg, gir meg ekko av diverse myter som fins av skapninger som gjør nettopp dette, og det er gøy å se det med perspektivet av moderne/sci-fi linsen enn det mer mytiske naturlig skapning linsen."
Denne kommentaren har for all tid endret min oppfatning av slutten. Enten intensjonen var der eller ikke så kommer jeg ikke utenom hvor god sammeligningen er. Protagonistens forbausende menneskelige ikke-menneskelighet føles som jeg kan tenke meg å finne i en vette/háldi. Folkehistoriene var ofte ment som advarsler, jeg føler at novellen også har et islett av det.
Nicolai Alexander wrote: "Jeg likte også veldig godt de spørsmålene som roboten stilte seg med jevne mellomrom. Et kløktig grep, for det viser hvordan roboten utforsker egne opplevelser. Det var rett og slett som å være vitne til utviklingen av bevissthet."
Enig. Når jeg endelig anmeldte boka så la jeg et visst fokus på hvordan vi utvikler oss, og det er noe som går igjen i alle fortellingene. Hovedpersonene er i en tilstand og er på vei til å bevege seg over i andre. Det er utrolig effektfult. Og jeg er veldig glad for at fortellingene ikke gir svar på hvor de ender opp. Det er et psykologisk faktum at man bruker mer tid på å tenke på ufullendte historier.
Nicolai Alexander wrote: "Jeg lurer på om tanken er at det skal være en "feil" med den, egentlig, og om denne "feilen" kan komme til å dukke opp i andre roboter."
Det er sant. Det utgjør en stor forskjell om dette er et engangstilfelle eller om dette er på vei til å skje verden over. Selv var jeg mer opptatt av spørsmålet om hva som feiler menneskeheten hvis vi klarer å lage noe som tenker og føler uten å følge det opp.
Nicolai Alexander wrote: "Og hvorfor heter egentlig datteren Vår? Har det noe med lovnader og fremtidsutsikter å gjøre? "
Det er mulig. Isåfall er syntetens ukyndighet i stand til å ødelegge fremtiden. Jeg leste 'vår' som 'eies av oss.' Barnet tilhører ikke bare de selvgode foreldrene, men også den som de lemper barnet over på når de selv ikke gidder å ta vare på det. Mulig jeg er litt skadet av å ha jobbet i pyskiatrien, men hvem som tar ansvaret for hvilken rolle i noens liv, opptar meg.
SPACECOWBOYDet er mulig det bare er meg, men jeg føler en caps-lock tittel passer perfekt sammen med følelseslivet i de tidlige tenår.
Jeg har delte meninger om denne og jeg har prøvd flere ganger å finne frem til en helhetlig formening, men det ser ikke ut til at jeg kommer dit hen. Enkelte dager er jeg fornøyd med hvordan jeg leser den, andre ikke. På den ene siden så føles narratoren som ekte, men samtidig ikke, og jeg klarer ikke å endelig peke ut hvorfor dette av og til svikter for meg. Jeg lurer på om det er fordi narratoren er mer sneversynt enn jeg finner realistisk, samtidig som hen følger en tankegang og moral som er eksakt hva jeg hadde forventet. Mulig det hele munner ut i det som man ofte uttaler som 'kue har glømt at den var kalv.' Isåfall er jeg noe skuffet over meg selv.
Terje wrote: "Herlig engelsk-norsk, med vendinger som jeg dessverre kjenner igjen fra min egen 12-åring."
Jeg kjenner igjen mye fra min egen ungdomstid her, og især språket føles "riktig." Det er akkurat som forventet, og som jeg nok hadde håpet på også.
S117 wrote: "Dette føler jeg ikke går som sci-fi, var ikke noe som tilsier noe annet enn tanken på sci-fi"
Nicolai Alexander wrote: "Jeg er enig med dette her. VR-teknologien virket ikke like futuristisk. Tenåringene kommuniserte i all hovedsak ved å chatte med hverandre, og det må vel være som konservativt å regne i science fiction."
Jeg gikk den andre veien, siden det skulle være sci-fi så antok jeg ganske enkelt at dette er noen spillgenerasjoner etter at Eve Online har gått ut på dato. At de chatter gir mening. Vi gjør jo det som regel til tross for at telefonen har vært oppfunnet en stund. Men det er ingenting som indikerer at vi har bevegd oss i tid. Det er ingenting her som ikke Second Life har eller Habbo, bortsett fra grafikken og at man kan bruke andre sanser enn bare de audio-visuelle. Det er nødt til å være sci-fi siden vi ikke har t.eks. muligheten til å oppleve en digital verden taktilt. Likevel, det oppfattes ikke nødvendigvis sånn.
Nicolai Alexander wrote: "Dessuten skjønte jeg ikke slutten. Syntes den ble for brå og uklar."
De andre novellene slutter på samme måte, uten fullendelse. Jeg antar blindt at det er et virkemiddel for å vekke ettertanke i leseren. Denne er ganske kryptisk, og jeg ser det slik: Følelseslivet til en tenåring er ofte ikke tålmodig. Det som plager en må man ha et svar på. Så når narratoren ikke får svar hos Ane/Aneara så velger hen å bryte voksennormen om ikke å spionere inn andre sine vinduer. Må man vite så må man. Det hen ser må fortolkes, og selv om man kanskje kan se for seg hva som skjer, så er det mindre viktig enn faktumet at man må fortolke det. Novellen stopper der og overlater til leseren å fortolke det på narratorens vegne. Er det en venn, en kjæreste, eller kanskje til og med en slektning? Gestene er ambivalente, men hva vil en paranoid tenåring tenke? Det er slik slutten fortonet seg for meg.
Dra meg oppover, lys eller lydTittelen vil ikke helt gi mening for meg. Det er hva broren sier, så langt så greit. Men jeg føler det må ligge noe mer der enn bare det. Og hvorfor er setningen slik? Ordvalgene er underlige, noe som gjør at jeg føler det må være for en grunn. 'Eller,' for eksempel. Det er merkelig nok å bare referere til noe "levende" som lys og lyd, men å bruke 'eller' istedet for 'og' gjør det enda mer underlig. Det er mulig det er innlysende, det er mulig det ikke betyr noe som helst. Jeg klarer ikke å avgjøre hvilken som er riktig.
Nicolai Alexander wrote: "Men jeg lurer på hvorfor det er et egg, og hva Håkon mener med "dra meg oppover, lys eller lyd. Dra i meg, armer eller telepati" (79). Det er en så pussig ting å si!"
Godt å høre jeg ikke er alene.
Historien føles så erkeamerikansk som bare den norske bygda kan føles. Det høres ut som en fornærmelse, men etter å ha bodd i den ene store åkerkommunen etter den andre så er det et inntrykk jeg sitter igjen med. Så, bokstavelig talt, i mitt hode hadde alle karakterene stetson og trange jeans. Det er min feil. Resten av historien fikk liten plass hos min medfølelse. Jeg har av og til litt liten tålmodighet med folk som bare går rundt grøten med problemene sine og som bare halvhjertet prøver å løse dem. Det vil si, med mindre jeg får en sterk følelse av hvorfor det er slik eller hvorfor jeg bør godta det - enten det er hintet til eller utdypet at noe ligger bak, eller at man får en rimelig god innsikt i hvordan deres tankeverden fungerer. Jeg føler ikke jeg fikk det her og hadde mest lyst til å padle begge brødrene med en flisete åre.
Med det sagt, slutten gjør en ganske middels historie om til noe mer. Muligens er det som foregår noe så mundant som at det intergalaktiske televerket endelig har fått somlet seg til å utvide dekningen til å dekke Tellus også. Muligens er det snakkende løver der inne – synd for brødrene isåfall, den typen løver har også liten tålmodighet til overs for kranglevorne søsken. Muligens er det en annen fundamental omveltning som ikke er like komisk som min fantasi er. Det er et egg... Kanskje er det bare ment å være en begynnelse uten forklaring eller framsyn? At det handler om hvordan mennesker handterer en uviss fremtid?
Jeg lar være å omtale likhetene med konspirasjonsteoretikere siden jeg neppe vil klare å styre meg fra å bruke begrepet 'klekkelsesbevegelse.'
Kort oppsummert. Det er ganske sikkert at denne historien ikke påvirket meg slik som planlagt. Det er sannsynligvis min feil.
Otto forlengs og baklengsS117 wrote: "Det som skurret for meg var [ at bare en person har kunnskapen til landingsprosedyren, syns jeg blir altfor lite troverdig i en slik setting. Såpass så at jeg falt av hele historien."
Nicolai Alexander wrote: "Ja, jeg vet ikke hvorfor kun én person har den kunnskapen, men det gjorde ikke noe særlig for min del. Det var bare en liten detalj for meg, selv om det kanskje ikke burde vært det når liksom hele oppdraget beror på den kunnskapen."
Otto har sannsynligvis en skade i substantia nigra eller en av orbito-frontallappene.
Hvis det er i substantia nigra så er det her dopamin, neurotransmittoren for belønning, produseres. Dopamin er også essensiell for å kunne fungere overhodet, uten dopamin er man en sekk laget av kjøtt og bein uten vilje til å bevege på seg. Hvis området er skadet trenger man påfyll utenfra med dopamin. Om det er det som har skjedd, og han får for høye doser med medisin, vil man se selvforherligende heltekomplekser som dette. I de innledende forsøkene på L-dopa, den første medisinen på området, ga man alt for høye doser. Forsøkspersonene gikk inn i en mani som ikke ligner noe annet. Forsøkspersonene ble de beste, ja sågar eneste kyndige på sitt felt, og med den største selvfølge krevde de at sykepleierene var deres eiendom siden de tross alt var best i verden og like gjerne kunne vært verdensherskere. Så om det er noe lignende som har skjedd med Otto så er han neppe den eneste med den kunnskapen, det er bare dopamintåka som taler.
Hvis det er frontallappskade så vil man se en fullstendig upassende emosjonell respons på ting og manglende empati, noe man ser i Otto, sånn som Phineas Gage hadde. Svikt i hukommelse og fokus er også vanlig. Jeg får det ikke helt til å stemme med lykkerusen hans da de som har slike skader ofte blir alvorlige eller redde, og ofte uten hemninger med tanke på vold. Otto er hengingsløs på mange punkt, men ikke på den måten aggressiv. Likevel, Gage ble beskrevet som
"He is fitful, irreverent, indulging at times in the grossest profanity (which was not previously his custom), manifesting but little deference for his fellows, impatient of restraint or advice when it conflicts with his desires, at times pertinaciously obstinate, yet capricious and vacillating, devising many plans of future operations, which are no sooner arranged than they are abandoned in turn for others appearing more feasible. A child in his intellectual capacity and manifestations, he has the animal passions of a strong man." (Wikipedia)
Dette beskriver egentlig Otto ganske bra. Men hvis dette stemmer, og den ytre skaden hans er i bakhodet, som det står beskrevet i novellen, må han ha hatt et traume fremme i hodet også. Har noen slått ham ned? Er det noe av grunnen til de merkelige reaksjonene til hans kollegaer? En av dem er litt i overkant glad for at han overlevde, noe som jeg nesten vil si minner om lettelsen av børen til en skyldig.
Jeg har brukt mye tid til å tenke på akkurat denne. Delvis fordi jeg har jobbet med folk med frontallappdemens.
Den første månemannenNicolai Alexander wrote: "Og se på denne morsomme setningen:
"Kroppen oppå teppet gjør henne til en pølse som ikke er pakka inn i lompe ennå." (112)
Herlig!"
Nettopp den setningen sitter som samlingens beste for meg, men denne novellen har flust med formuleringer som er særlig effektfulle. Ta denne for eksempel, fra når Bo fiinner romegget:
"Først tror jeg det er en liten katt, en liten hvit katt som har gjemt seg der for å dø. Men det er noe som jeg ikke har sett før." (s. 123)
Det er øyeblikk som dette som sier noe om hvor mye skade Bo har tatt av oppveksten sin. Hun har allerede sett en katt som har trukket seg tilbake for å dø, men reagerer likevel med å være nysgjerrig og uten følelsen av at det er en trist ting å oppleve. Mora til Bo lærte henne aldri medfølelse, bare plikt. Bo skal holde familien samlet, det er hennes oppgave når mora ikke gjør det, og med sin fantasi holder hun sin far i familien også.
Terje wrote: "Og Julia liker tydeligvis romegg."
Ja, det ligger noe dypere i det, men jeg klarer ikke få fatt i hva. I det minste antar jeg det er det noe overnaturlig. Det er nesten gjennomsiktig og har flourescens, føles som det er smurt inn i sevje, det har hudtemperatur, og det durer. Selv om det er hardt så bruser, flimrer og bølger det når man tar på det. Og reaksjonen til Bo er veldig lik Håkons. Der er en gjenganger her.
Når jeg tenker meg om, er grunnen til at vi ikke forstår oss på eggene at det er meningen at fremtidige noveller skal komme tilbake til dem? Det hadde vært spennende.
Uansett. Jeg har jobbet med personer i som Bo i voksen alder. Jeg kjenner igjen så mye av det som står her fra de samtalene. Jeg har en mistanke om at jeg har kjent henne.
VelkommenS117 wrote: "Forfatteren har fokuset på personene i historien og gir oss et kort, men oversiktlig innblikk i deres karakter, håp, forventninger og kanskje også anger. Det å forlate scenen når det egentlig begynner liker jeg i dette formatet. Forfatteren er heller ikke redd for å utforske karakterer som kanskje ikke er de beste blant oss."
Enig i samtlige.
Eden er veldig lik Bo. Medfølelsen for kroppene mangler, det gjør på et vis forståelsen for mennesker også. Speilnevronene gjør ikke jobben sin. Liksom Bo er også hennes drømmer løsningene på problemene som hun har her og nå.
Nicolai Alexander wrote: "Jeg liker at Hugo har en spesiell type omsorg for de personene han har tatt vare på i alle år. Denne omsorgen var litt vakker, syns jeg."
Hugo føles som en omsorgsperson som kanskje aldri hadde helt kommet til sin rett blant våkne folk, en som for lett hadde blitt tilsidesatt fordi hans natur er å være spak. Han virker ikke spak her, men det antar jeg kommer fra at han faktisk har kommet til sin rett der inne, og der inne tar han igjen litt av den verdigheten han kanskje føler han ikke har utenfor.
Nicolai Alexander wrote: "Forfatteren diskuterer ikke aldring og evig liv direkte, men diskusjonen foregår mellom linjene, underforstått, i folks valg og kroppsspråk. [...] Det som er lett, derimot, er å ikke være i stand til å forholde seg nyansert til teknologiske nyvinninger. Enten forutser man menneskenes dommedag i dem, forårsaket av konsekvensene, eller så visualiserer man fred og harmoni, romantisert som man er, av mulighetene."
Godt sagt, og det er en av styrkene til samlingen. Enten temaene er sci-fi eller ikke så er de alltid nyanserte, indirekte, og svært personlig. De føles reell, og dermed diskuterbar på et annet plan enn det teorietiske.
LillanattS117 wrote: "Her henger jeg ikke helt med, her må det tolkes intenst! Denne var nesten så ugjennomtrengelig at den kunne ha fått plass i «En strek gjennom tyngdekraften»."
Jeg fant den ikke vanskelig overhode, men nå er jeg også veldig glad i rødbeter og har litt kunnskap om gammel tid i Sibir. Rødbeter gir lilla farge til ting og fargestoffet er sterkt nok til at hvis man spiser nok av det så farger det tannemaljen permanent.
Kolonien har kommet dit med en ideologi lik Sokrates republikk. Alle barn tilhører alle og den som er best egnet til å oppdra dem er den som blir satt til å gjøre det. Sokrates hadde riktignok et dystrere syn enn dette og snakket om 'paringsfestivaler' og 'hemmelig avhending' av barn med for lav status, alt under oppsyn av voktere. Likevel, der er likheter. Det er mulig at ideologien er ment å være marxistisk, men jeg kan for lite om det til å kunne si for sikkert. Alternativt er der ingen ideologi og det hele er et resultat av en slags planløshet hvor de nå prøver å gjøre det beste utav det.
Det virker også som om der er mange unge, men få voksne igjen. Jeg tror ikke boka forklarer dette. Det er en selvfølge for de som er der, og det sies derfor lite om. Kanskje var der få voksne til å begynne med, det har bare blitt flere unge med tiden?
Det eneste som jeg grunnet en del på før jeg kom frem til et svar er atmosfæren. Men så slo det meg, nitrogen holder ikke varmen slik som oksygen, karbonoksider, eller vanndamp gjør. Atmosfæren er rikere på nitrogen enn vår, derfor er den kald samtidig som den er tykk nok til å ha kraftig vind, og samtidig er den tynn nok til at den vil suge fuktigheten fra ens hender hvis man tar av seg hanskene.
Gard selv er i et veldig gjenkjennelig skille for meg. Min plan var opprinnelig å jobbe innen databransjen, men så strøk jeg i matte og fikk den eneste sekseren i psykologi som var utdelt der i læpet av de siste tre årene. De kunne like gjerne ha måket meg over hodet med læreboka, den var innbundet, og skrevet meg inn på psykologistudiet mens jeg tok en blund. (Kanskje hadde jeg hett Otto når jeg våknet opp, men likevel.) Gard får barna lempet på seg og finner ut at han er god til det, til tross for at det var ikke det han egentlig hadde sett for seg. Det gir ham et selvoppfattelsesdilemma ikke ulikt det jeg gikk gjennom. Jeg føler jeg ser hvor det bærer hen, han må bare omstruktrere sitt indre først før han kan gå den veien.
Nå som jeg har begynt på Fugl har jeg fått en følelse av hvor lik den fortellingen virker til denne. En myk overgang. Og så liker jeg historier satt til steder som krever mye av de som bor der.
Mod
Grunnen til at svarene er borte, tror jeg bare skyldes at forfatteren må ha slettet Goodreads-brukeren sin. Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, for jeg tviler sterkt på at hun selv valgte å slette dem selv. Hun kom med ganske mye interessant. Skulle ønske jeg tok vare på svarene.
Jeg har forresten lest kommentarene dine med stor interesse, Arnstein, og jeg har lyst til å kommentere tilbake ordentlig når jeg får mer tid til overs. Det er igjen skikkelig fint å kunne lese andres vurderinger og reaksjoner på ting jeg har lest. Da får jeg så mye mer ut av alt det litteraturen innebærer!
Omtale fra Tiden forlag:
"Julia Martinčič skriver frem både kjente og ukjente verdener i denne novellesamlingen. De syv novellene berører aktuelle temaer som kunstig intelligens og klimakrise, og er umiskjennelig science fiction. Samtidig handler de dypest sett om sårbare mennesker."
Dette blir den første novellesamlingen vi leser, og den kom ut i fjor. Siden den gang har den fått relativt godt med oppmerksomhet i mediene. Den mest prestisjefylte anmeldelsen er naturligvis lovordene i Nye NOVA:
https://www.nyenova.no/bokomtale-av-k...
Andre anmeldelser:
Dag og tid: https://www.dagogtid.no/meldingar/bok...
Stavanger Aftenblad: https://www.aftenbladet.no/kultur/i/4...
Morgenbladet: https://www.morgenbladet.no/boker/anm...
Jeg har også funnet tre relevante intervjuer med forfatteren:
Aftenposten: https://www.aftenposten.no/kultur/i/7...
Bok365: https://bok365.no/artikkel/dissonanse...
Samtiden: https://www.samtiden.no/bok/det-er-no...
Tiden forlag nevner også at selveste Tor Åge Bringsværd har utropt følgende:
"Noveller jeg gjerne skulle ha skrevet!"
(https://tiden.no/boeker/hjertet-er-en...)
Meget lovende!
Forslag til hva du kan si før du begynner å lese:
1. Hvorfor stemte du på boken? / Hvilke forventninger eller forhåpninger har du?
Hvis du vil ha litt inspirasjon til hva du kan si og tenke på underveis, har jeg noen forslag her:
1. Hva er førsteinntrykket ditt?
2. Hva syns du om persongalleriet?
3. Hva syns du om språket?
4. Hva syns du om settingen?
5. Hva syns du om handlingen?
6. Er det noe annet du reagerer positivt/negativt på?
7. Passer novellene sammen?
Her er noen forslag til spørsmål du kan svare på etter at du har lest samlingen, eller etter hver novelle:
8. Hva er helhetsinntrykket ditt?
9. Hvilke følelser sitter du igjen med?
10. Lærte du noe spesielt?
11. Er det noen andre bøker/noveller denne kan sammenlignes med?
12. Er det noe du ikke forstod?
13. Er det noe som sjokkerte/overrasket deg?
14. Er det noe du savner?
15. Er det noe du syns kunne vært gjort annerledes?
16. Har du noen tilbakemeldinger eller spørsmål til forfatteren?
Denne tråden har ikke røpealarm i tittelen, så husk å markere når du røper vesentlige ting fra handlingen. Dette gjør du ved å trykke på "(some html is ok)" rett over kommentarfeltet. Da får du opp en oversikt over ting du kan gjøre med teksten (kursivering og lignende). Se på funksjonen "spoiler" lenger ned på listen og kopier inn det som vises, både foran og bak det du røper.
Det skal se (view spoiler)[sånn (hide spoiler)] ut.
Den offisielle leseperioden er fra 1. mai til 31. mai, men denne tråden er alltid åpen, så hvis du leser dette etter denne perioden og har mer på hjertet senere, er det bare å kommentere og diskutere videre 😊