Somrene mine da jeg var barn, var å være hos farmor. Det var varmt i stua, vi hadde vinduene åpne, de sto på vidt gap i stua og på soverommet oppe. Jeg hadde satt opp telt i hagen, jeg husker hvordan lyset fra sola blei blått gjennom teltduken. Jeg hadde noen stolputer som jeg hadde lagt på teltgulvet, jeg lå der inne og leste. Jeg satt i gresset og hadde saftglass med plastfolie og sugerør tredd nedi, for at det ikke skulle komme veps i safta. Jeg løp på hellene rundt rekkehuset, det var varmt mot fotsålene. Jeg fikk vepsestikk da jeg tråkka på et jordvepsebol på plenen. Jeg satt aleine i klatretreet og øvde meg på å hoppe, det var kanskje en og en halv meter ned, alle barna klatra opp og hoppa ned, jeg klatra opp og klatra bare ned igjen, men jeg satt der, hver dag, øvde meg på å hoppe. Jeg husker at jeg lata som at det kom en sverm med veps mot meg, at den eneste måten å slippe unna dem før de stakk meg, var å hoppe. Men jeg visste at jeg bare fant det på, så jeg blei sittende.

Somrene var Are you afraid of the dark? på TV om kvelden, det var Pacific Blue seinere på kvelden, det var å få internett på kabel nede i kjelleren og plutselig ikke lenger måtte ha på en sånn kjøkkenklokke som ringte etter en time, så jeg måtte koble meg av internett igjen. Nå var det bare internett, hele døgnet, til enhver tid. Jeg satt i kjelleren og chatta med folk jeg kjente og ikke kjente. Jeg hørte på musikk fra Napster og lasta ned bilder av Espen Lind. 

Somrene var å ikke rekke båten ut til øyene, når vi var med mamma, vi hadde alltid dårlig tid. Jeg husker en gang jeg skulle stå utenfor en kiosk og passe på tingene våre, strandbager og håndklær, og mamma hadde sikkert forklart meg nøye at hun bare skulle noe, og at hun snart kom tilbake, men jeg husker bare at hun blei borte og at jeg blei redd, så jeg begynte å gråte. En mann med koffert og dress kom forbi, han satte seg ned foran meg, spurte hva som hadde skjedd, og jeg husker at jeg gråtende sa: Mamma er borte. Han skjønte vel at hun ikke var det, men han skjønte også at jeg var redd for at hun var det. Han løp inn i butikken, kjøpte en is til meg, som han kom ut igjen med, men da var mamma kommet tilbake, og jeg husker at hun blei så flau, at hun takka ham, der han sto med en is på pinne som han rakte mot meg og nølende tok tilbake på samme tid, at vi igjen hadde dårlig tid, vi skulle rekke båten, og vi løp videre, mens mannen med kofferten sto igjen med en is. Jeg håper han spiste den selv. 

Somrene var å ligge i hagen på et pledd og vente på at kjæresten min skulle komme på besøk. Han kom noen ganger, jeg hørte sykkelen hans skrense inn foran utgangsdøra vår, og jeg løp gjennom stua for å ta ham imot. Men som oftest kom han ikke, og da lå jeg der ute, lata som at jeg ikke venta, lata som at jeg ikke var ensom. Jeg kunne dratt ut og gjort noe, men tenk om han kom?

Karate Kid gikk på TV om kvelden, og jeg lå på TV-rommet og så på den, nydusja, i en for stor t-skjorte, og jeg lukta på bamsen min, som jeg hadde spraya med parfymen til min første kjæreste. Den ligger på loftet nå, men den lukter fortsatt av parfyme.

Somrene var å være på Hudøy og Bjøntegaard, å ta tog og buss sammen med ungdommer jeg ikke kjente, jeg husker jeg tenkte at jeg kunne være hjem jeg ville, at jeg kunne late som at jeg var kulere enn jeg var. Jeg fikk det ikke til. En av jentene jeg var der med flere år på rad, hun var kul. Hun var så pen, solbrun og med langt, solbleika hår. Hun snakka mye, med de voksne, med de andre jentene, hun lo høyt og jeg husker jeg tenkte at hun var så pen at jeg blei redd hvis hun spurte meg om noe, jeg klarte ikke å svare. Jeg tenkte at pene jenter var slemme, at de hadde en baktanke, at hvis hun spurte meg om noe, så var det bare for å gjøre narr av det jeg svarte. Jeg tror hun bare var pen og snill, jeg tror ikke hun var slem. Jeg veit ikke om tanken min om at pene jenter var slemme kom fra virkeligheten eller bøkene jeg leste og filmene jeg så. 

Somrene var lange og varme. Vi kjørte til Stemmern og parkerte bilen, bada og da vi kom tilbake igjen hadde bilen stått i sola i timesvis og vi brant oss på setebeltene. Pappa kjørte til McDonalds på Grorud en dag og vi kjøpte fire soft-is i kjeks til fem kroner stykket. Søsteren min, broren min, pappa og jeg satt i bilen med åpne dører og spiste dem. Pappa fant fram en 20-kroning til. En til? spurte han, og vi løp inn og kjøpte fire til. Vi spiste dem i bilen med dørene åpne. Så kjørte vi hjem igjen til farmor, som hadde laga middag, og vi var mette av is. 

Somrene var å være med til Syden, å skrive dagbok om at jeg var redd jeg ikke kom hjem igjen, at flyet skulle kræsje, at ferga til Danmark skulle synke, at bilen vår skulle kræsje, at jeg skulle dø på Tivoli eller i badeland. Somrene var å være med faren min til badeland i Bø, og ha vondt på skuldrene på vei hjem, det kjentes som at det stakk, som om t-skjorta mi hadde fått flere lapper, som den som var i nakken, som ofte stakk mot huden, men nå var den følelsen over hele skulderen, hele ryggen. Da jeg la meg om kvelden, kunne jeg ikke ligge på ryggen, og farmor så at jeg var solbrent, at jeg hadde fått blemmer. Men jeg smurte meg med solkrem, gråt jeg, og mamma ringte rasende til faren min og sa at du må jo smøre jenta med solkrem. Han gjorde det. Men den var ikke vannfast. Jeg husker fortsatt at jeg hadde hatt det så fint i badeland. Vi hadde tatt sklier og spist is, jeg hadde vært timesvis i flodbølge-bassenget, der det kom en bølge hvert kvarter, man gikk rundt og rundt, og så kom bølgen, den løfta deg og bar deg raskt fremover, jeg lo og lo, fikk låne en stor badering å sitte oppi av noen ungdommer. Jeg hadde rød badedrakt og på kvelden hadde jeg røde skuldre.