Kristian Bjerke Dalen

“Ja hva var kjærligheten? En vind som suser i rosene, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musikk som får selv oldingers hjerter til å danse. Den var som margeritten som åpner seg på vid vegg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker seg for et åndepust og dør ved berøring.
Slik var kjærligheten.
Den kunne ruinere sin mann, gjenreise ham og brennemerke ham igjen; den kunne elske meg i dag, deg imorgen og ham imorgen natt, så ubestandig var den. Men den kunne også holde fast som et ubrytelig segl og blusse like uutslukkelig til dødens stund, for så evig var den. Hvorledes var da kjærligheten?
O, kjærligheten den er en sommernatt med stjerner på himmelen og duft på jorden. Men hvorfor får den ynglingen til å gå skjulte veier og hvorfor får den oldingen til å stå på tærne i sitt ensomme kammer? Akk, kjærligheten den gjør menneskehjertet til en sopphave, en frodig og forskammet have hvori står hemmelighetsfull og frekk sopp.
Får den ikke munken til å luske innover stengte haver og legge øyet inn til de sovendes vinduer om natten? Og besetter den ikke nonnen med dårskap og formørker prinsessens forstand? Den slår kongens hode i veien så hans hår feier alt veiens støv, og derunder hvisker han ublu ord for seg selv og ler og stikker tungen ut.
Således var kjærligheten.
Nei nei, den var atter meget anderledes og den var som ingen annen ting i hele verden. Den kom en vårnatt til jorden da en yngling så to øyne, to øyne. Han stirret og så. Han kysset en munn, da var det som to lys traff hverandre i hans hjerte, en sol som lynte mot en stjerne. Han falt i en favn, da hørte og så han intet mere i hele verden.
Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilet gjennom hans hjerne. Da han sa: Bli lys! ble det kjærlighet. Og alt han hadde skapt var såre godt og han ville intet ha ugjort igjen derav. Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.”
― Knut Hamsun, Victoria